Herold

Stadig flere unge søker seg til partier som Fremskrittspartiet, og mange henter inspirasjon fra ideene til Norgesdemokratene.

Det er blitt en gjenganger: Når ungdom vender seg til høyresiden, rister deler av den eldre garde på hodet. De kaller det egoisme, manglende solidaritet og moralsk fall. Men denne forklaringen sier langt mer om avstanden mellom generasjonene enn om ungdommen selv. For høyrebølgen blant unge er ikke et uttrykk for egoisme, den er et rop om ansvar i et samfunn som oppleves stadig mer utrygt, urettferdig og uten kurs.

Stadig flere unge søker seg til partier som Fremskrittspartiet, og mange henter inspirasjon fra ideene til Norgesdemokratene, fordi disse tør å beskrive virkeligheten slik den faktisk oppleves. Ikke med formaninger overfra, men med et språk som tar folks erfaringer på alvor.

For Norge i dag er et land der de som vil skape, lage arbeidsplasser og ta risiko blir møtt med straff og byrder. Der verdiskaping straffes, initiativ reguleres i stykker, og ilden slukkes før den i det hele tatt blir tent. Verdiskapere flytter ut. Investeringer forsvinner. Samtidig står rekordmange utenfor arbeidslivet. Ungdom vokser opp med følelsen av å arve ruinene av et samfunn de eldre bygget opp, uten å få mulighetene til å videreføre det.

Samtidig oppleves hverdagen mindre trygg. Vold, kriminalitet og uro er ikke lenger noe man bare leser om - det er noe man forholder seg til. Når unge løfter bekymringer knyttet til innvandring, integrering og trygghet, blir de ofte møtt med moralske pekefingre eller å bli avfeid. Da er det ikke rart at høyresiden oppleves som den eneste som i det minste erkjenner problemet, i stedet for å bortforklare det.

Mange unge opplever også å få skylden for kriser de ikke har skapt. Miljødebatten brukes til å påføre dårlig samvittighet for livsstil og forbruk, mens vi kan fly Taliban hit i privatfly. Når helsetjenestene er på randen av kollaps, psykisk helsehjelp er lite tilgjengelig og skolen mangler ressurser, fremstår det provoserende å peke på ungdommen fremfor på politiske prioriteringer.

Skolen er et tydelig symbol på dette sviket. Gutter faller oftere utenfor, presterer svakere og er kraftig overrepresentert i selvmordsstatistikken. Likevel tones dette ned, forklares bort eller ignoreres. Når unge, særlig gutter, ikke føler seg sett, hørt eller ivaretatt, søker de mot politiske retninger som erkjenner realitetene og vil gjøre noe med dem.

Flere unge uttrykker også forvirring og fremmedgjøring over at deler av venstresiden har begynt å bruke et språk de ikke kjenner seg igjen i. Begreper som hen, de og dem introduseres som norm, samtidig som helt grunnleggende ord som jente, gutt, datter, sønn, mor og far tones ned eller problematiseres. For mange unge oppleves dette ikke som inkluderende, men som virkelighetsfjernt og påtvunget. Kjønn er ikke et abstrakt språkprosjekt men en biologisk realitet som gir identitet, retning og tilhørighet. Når språket endres, og uenighet møtes med moralsk irettesettelse skapes utrygghet, ikke frihet. Også dette bidrar til at høyresiden fremstår som et tryggere alternativ - ikke fordi ungdommen er intolerant, men fordi de søker stabilitet, tydelighet og respekt for grunnleggende menneskelige erfaringer.

Ungdom følger også med på utviklingen i Europa. De ser sosial uro, demonstrasjoner og økende kriminalitet i land som lenge ble brukt som forbilde. De ser konsekvensene av politiske valg i praksis. Når disse erfaringene avfeies som overdrevne eller «usolidariske», styrkes inntrykket av at høyresiden er den som snakker ærlig - selv når det er ubehagelig.

Dette handler ikke om at ungdom er blitt mindre medmenneskelige. Tvert imot. De ønsker et samfunn med trygghet, sammenheng og rettferdighet. Et land der arbeid lønner seg, der ansvar belønnes, og der fremtiden gir håp, ikke bare begrensninger. Når symbolpolitikk og moralske appeller erstatter konkrete løsninger, blir alternativer som lover tydelig retning naturlig attraktive.

Høyrebølgen blant unge er derfor ikke et problem. Den er et sunnhetstegn. Et uttrykk for engasjement, ansvarsfølelse og vilje til å delta i samfunnsdebatten. Ungdommen vender seg ikke bort fra fellesskapet - de krever at det skal fungere.

At flere unge velger å engasjere seg politisk, enten gjennom FrP, Norgesdemokratene eller andre bevegelser som setter trygghet, verdiskaping, skole og samfunnsansvar høyt, er ikke farlig. Det er nødvendig. Et levende demokrati formes ikke av dem som rister på hodet, men av dem som nekter å akseptere forfall, og som velger å ta ansvar for fremtiden.