Herold

– Heia farfar.

– Nei, men e d ikje ho Ida-Mari som kjæm.

Og så kom du smilende imot mæ, med åpne arma og ga mæ en stor klem. Men nu kan du ikke svare mæ, eller gi mæ en klem. Å det e fryktelig rart og vondt.

Det e vondt når noen som man e så gla i plutselig e borte. Samtidig kjenne æ på stor takknemlighet. Takknemlighet for at du fikk leve et langt og innholdsrikt liv. Og at æ har fått vært ditt barnebarn i nesten 40 år.

Det e ikke alle som blir 93 år. Ikje alle kjøre bil, sende mail, ringer barn og barnebarn jevnlig, besøke kona si på sykehjemmet hver dag eller skriver debattinnlegg i avisa når de e 93. – Men det gjorde du. Helt til det siste. Men så va du heller ikke noen hvem som helst. Du va noe helt, helt spesielt du farfar.

Mange her kjente dæ som «Avislederen», «Redaktøren», «Han Nordahl». «Lederen» eller «KGN». For meg så va du han «farfar». «Farfar» – som har vært en tilstedeværende og omsorgsfull bestefar siden jeg ble født en sensommerkveld i 1986.

Æ tenke ofte på kor heldig æ har vært. Som i mine barneår fikk voks opp med dæ, farmor og den gang oldemor Hjørdis, bare noen få hundre meter ned bakken. Nesten daglig var jeg på besøk i «farmor- og farfarhuset» i Slettenveien. Den store brune tredøra va alltid åpen for besøk og man ble bestandig tatt godt imot. Æ, mine søsken, søskenbarn og tremeninga har alle gode barndomsminna fra eventyrhuset hos dokker. Det va et eldorado for barns lek og fantasi. En plass vi alltid va velkommen og blei sett av trygge gode voksne.

Vi leka dagen lang. Hadde ingen Ipad eller Iphone – men kjeda oss aldri. Fikk vi ikke vær inne, ja så sprang vi ut i hagen. Den vidunderlige hagen – med flere mål med alltid nyklipt gress, blomster, bær og grønnsaker i alle regnbuens farger. Å det va der vi fant dæ farfar, på huk midt i jordbæråkeren. Når du va ferdig med dine daglige forpliktelser på jobb.

Takk farfar - for at du alltid ville hjelpe til med praktiske gjøremål og lære bort alt det som læres kan.

«Veit du ka det fjellet heite?» «Veit du når Sortlandsbrua ble bygd?» «Vet du hva dette brukes til?» «Har du lest bruksanvisninga?». Å så svara æ bestandig nei, sånn at du skulle få fortelle. Med din nøyaktighet og innlevelse, bare sånn som du kunne.

Du fortalte ofte om oppveksten din som liten gutt på Sortland, om familien i Blokken, om det å veks opp under krigen, om avisbedrift og når du møtte din store kjærlighet, ho farmor. Takk farfar – for at du var så samfunnsengasjert – som ikke bare fulgte med, men tok del i samfunnet.

Du va bare 28 år da din pappa Konrad gikk bort og du tok over familiebedriften, Bladet Vesterålen.

«Helst ville æ bære hatt ei sjel og ei skjorte, men avisa og distriktet e blitt mitt hjerteblod». Sa du så fint i et intervju en gang. For hadde du kunne valgt ville du blitt gårdbruker. Men du kjente på viktigheten av å føre arven videre.

Å drive avis e ingen jobb – det e en livsstil. Hardt arbeid fra morgen til kveld for hele familien. Sånn har det vært i generasjona. Gjennom ditt virke va du opptatt av distriktet og at avisa skulle være en arena for å formidle gode ideer og verdia. Sjøl om den va politisk uavhengig, mente du det va på sin plass å oppfordre til debatt dersom det va til det beste for lokalsamfunnet. Du va engasjert i mangt og skrev ofte innlegg sjøl. Du satt dæ alltid inn i dybden av saken, skrev med hjerte og viste stor kunnskap. Å æ har inntrykk at dine ord og meninger va viktig for mange og at det skapte endring.

Du nølte aldri med å ta en telefon eller oppsøke folk om du hadde en hjertesak. Å du behandla alle likt, om det var kongen eller mannen i gata. Det spilte ingen rolle. – Korsn går det med den saken om middagslevering til hjemmeboende, farfar?, kunne æ spør om når du ringte mæ. – Joda, ho Grete å æ har snakka sammen og vi har en avtale.

Når du hadde bestemt dæ for nåkka, da skulle det skje raskt. Å ha 17 ubesvarte anrop på noen få minutta fra dæ va ikke uvanlig. Det va aldri krise, men du ville ha svar. Helst i går. Den delen av dæ kunne nok mange oppleve som utfordrende, men det va også din største styrke.

Takk farfar - for at du og farmor tok meg med på turer til alle årstider. Å lærte meg å elske naturen. Du og farmor va så sprek, dokker reise og gikk ofte på tur i fjellet. Du kjente hvert fjell, sti og dala her i Vesterålen som det var dine gamle venna. Hytta i Blokkendalen var ofte besøkt. Det var ditt paradis. Der va det enkelt, ekte og trygt – akkurat slik som du.

I naturen fant du ro. Tid til å puste, tenke og undre deg over livet. Være den filosofen som du va. Vi satt ofte sammen rundt kjøkkenbordet i Slettenveien og snakka om livet, betraktet samfunn, verden og du lytta til mæ og viste omsorg. For når vi var sammen var du aldri en utålmodig eller sta redaktør. Du va en undrende, lyttende og omsorgsfull bestefar.

Et barnebarns privilegium kanskje? – Å få lov være sin farfars «pause» fra sine plikter og ansvar.

Takk farfar – for at du alltid har vært så genuint opptatt av familien din. For at du ville ta vare på oss, skape minna og tradisjona. Du fulgte med på hva barn, barnebarn og oldebarn drev på med. Du var så stolt og gla i hver eneste en.

Å æ e så takknemlig for at du alltid har villet ha kontakt, at du ofte ringte og kom på besøk.

Farmor – var ditt hjerte! Din store kjærlighet, samarbeidspartner og høyre hånd. Helt siden dokker møttes i 1957. Du fortalte ofte kor gla du va i ho, kor takknemlig du var for hennes tålmodige, lyse sinn som alltid sto ved din side. – Uten ho Svanhild ville æ aldri klart mæ, sa du med litt humor i stemmen, men vi visste begge at det va sant.

For ho farmor ga dæ den styrken du trengte for å stå i det som livet ga dæ. Etter farmor ble syk og flytta på sykehjem va du på besøk hos ho hver dag. Det ble din viktigste oppgave, helt til dine siste dager.

Alderdom og sykdom prega dæ den siste tida. Du likte ikke at kroppen din endra sæ. Du ville helst vær en aktiv og handlekraftig mann som du alltid hadde vært, mestre livet hjemme i Slettenveien.

Men noen uker før du døde innså du at det va greit å få pleie på Lamarktunet. Familien va hos dæ den siste tida, å æ va heldig å fikk være der å ta farvel.

På nattbordet ved senga lå dine viktigste eiendela. Høreapparate, klokka, medisina, diverse lappa med notata, seks par lese-briller. Og midt i dette – ei lita bok. Ord om takknemlighet. Vi undret oss over denne boka – Va dette din måte å vise oss takknemlighet for det livet du har levd? Takknemlig for det du hadde? For det du har skapt og det du hadde gjort? Æ velge å tru det.

Å nu, når du skal reise videre så vil æ du skal vite at vi. Vi, familien din e uendelig takknemlig for dæ, for det du va, for det du har gjort for oss og for alt vi har fått sammen. Som oldefar, farfar, Beste, pappa og ektemann.

– Heia, farfar.

Æ vet du ikke kan svare meg, eller gi meg en klem lenger. Men du e her i mitt hjerte – så lenge æ leve.

Takk for din ubetingete, genuine kjærlighet.