Herold

Morten Riis Gjertsen i Larvik har foreslått å redusere antall representanter i kommunestyret fra 41 til 29 som er begrunnet ut i fra bedriftsøkonomiske hensyn, men en kommune er noe helt annet enn en bedrift.

Forslaget om å redusere antall kommunerepresentanter reiser et grunnleggende spørsmål: Hva skjer med lokaldemokratiet når antallet folkevalgte reduseres? Er dette et nødvendig grep for effektivitet og modernisering, eller innebærer det en svekkelse av demokratisk representasjon og politisk mangfold?

Kommunestyret er selve kjernen i det lokale folkestyret. Det er her innbyggernes stemmer skal bli hørt, interesser veies mot hverandre, og politiske beslutninger tas på vegne av fellesskapet. Antallet representanter har betydning for hvordan denne rollen ivaretas. Når et kommunestyre blir mindre, endres ikke bare antall stoler i salen, men også maktbalansen, arbeidsbelastningen og bredden i representasjonen.

Et vanlig argument for å redusere antall representanter er effektivitet. Færre politikere kan gi raskere beslutningsprosesser, mer oversiktlige debatter og lavere kostnader. I en tid der mange kommuner er under økonomisk press, kan dette framstå som et fornuftig sparetiltak. Politikere er ikke gratis, og innbyggerne forventer at offentlige midler brukes ansvarlig. Spørsmålet er likevel om besparelsene er betydelige nok til å forsvare de demokratiske konsekvensene.

For lokaldemokratiet handler ikke bare om effektivitet, men om deltakelse, representasjon og legitimitet. Med 41 representanter er det større rom for at ulike deler av befolkningen blir representert: unge og eldre, sentrum og distrikter, ulike yrkesgrupper, minoriteter og politiske nyanser. Når antallet reduseres til 29, blir konkurransen om plassene hardere. Mindre partier kan falle helt ut, og større partier vil få en relativt større makt. Resultatet kan bli et smalere politisk landskap, der færre perspektiver slipper til.

Dette kan igjen føre til økt avstand mellom innbyggerne og de folkevalgte. Mange kommunepolitikere fungerer som bindeledd mellom lokalsamfunn, frivillige organisasjoner og kommuneadministrasjonen. De er tilgjengelige, kjente ansikter som folk kan ta kontakt med. Når antallet folkevalgte blir færre, blir også denne kontakten mer begrenset. Færre politikere må representere flere innbyggere, og terskelen for å bli hørt kan øke.

En annen konsekvens er arbeidsbelastningen for de som blir valgt. Kommunepolitikk er allerede krevende, ofte kombinert med full jobb og familieliv. Med færre representanter vil hver enkelt få flere saker, flere møter og større ansvar. Dette kan føre til at bare de mest erfarne, ressurssterke eller profesjonelle politikerne orker å stille. Dermed risikerer man å miste viktige stemmer fra vanlige innbyggere som ønsker å bidra, men ikke har kapasitet til et stadig tyngre verv.

Tilhengere av reduksjon vil kunne hevde at kvaliteten på politikken ikke nødvendigvis svekkes av færre representanter. De vil peke på at kompetanse, engasjement og gode prosesser er viktigere enn antall. Det er et relevant poeng. Et stort kommunestyre garanterer ikke automatisk bedre beslutninger. Likevel er det verdt å spørre om ikke bredde i erfaringer og perspektiver nettopp er en forutsetning for god kvalitet i lokale politiske vedtak.

I tillegg handler dette om symbolikk. Å redusere antallet folkevalgte kan oppfattes som at demokratiet «slankes» fordi det er upraktisk eller kostbart. I en tid der politikerforakt, lavere valgdeltakelse og mistillit til institusjoner er reelle utfordringer, kan et slikt signal være uheldig. Lokaldemokratiet trenger styrking, ikke innskrenkning. Flere stemmer rundt bordet kan bidra til større eierskap til beslutningene og økt tillit blant innbyggerne.

Det er også verdt å vurdere alternative løsninger. Dersom målet er mer effektivitet, kan man se på møteformer, saksbehandling, bruk av digitale verktøy eller bedre opplæring av folkevalgte. Kanskje kan utvalgstrukturen justeres, eller administrasjonen avlastes bedre. Å kutte i antall representanter er et grovt virkemiddel som treffer selve fundamentet i det lokale folkestyret.

Forslaget fra Morten Riis Gjertsen fortjener derfor en grundig og åpen debatt. Dette er ikke bare et teknisk spørsmål om organisering, men et verdivalg om hvordan vi ønsker at demokratiet i Larvik skal fungere. Skal kommunen styres av færre, med håp om større effektivitet, eller av flere, med mål om bredere deltakelse og representasjon?

Lokaldemokratiet er kanskje ikke alltid raskt eller billig, men det er verdifullt. Det gir rom for uenighet, engasjement og lokale løsninger. Når vi vurderer endringer i dets struktur, bør vi være varsomme. For når antallet stemmer i kommunestyret reduseres, kan også mangfoldet, nærheten og tilliten reduseres.

Spørsmålet er om Larvik er tjent med det.