Herold

Norge styres i økende grad gjennom forklaringer, ikke løsninger. Gjennom pressemeldinger, kronikker og TV-opptredener får vi høre at «systemene fungerer», at «tiltak er på plass» og at «utfordringer håndteres». Virkeligheten i mange lokalsamfunn forteller noe annet.

Pasienttransport er beredskap – ikke et regnestykke

I Nord-Norge ser vi konsekvensene av en politikk der grunnleggende samfunnsfunksjoner behandles som markeder.

Helse Nord hevder at pasienttransporten er trygg og bærekraftig. Samtidig står kommuner uten drosjetilbud på kveld og natt, lokale sjåfører permitteres eller legger ned, og pasienter opplever lange ventetider eller uteblitt transport.

Dette er ikke «overgangsproblemer».Det er systemsvikt.

Pasientreiser er ikke en vanlig taxitur. Det er en integrert del av helsetjenesten og en del av samfunnets beredskap. Når lokale drosjer presses ut gjennom anbud og pristak som ikke dekker reelle kostnader, forsvinner mer enn et tilbud – beredskap bygges ned i praksis.

Avtaler på papiret hjelper lite når bilen ikke finnes i kommunen.

Når politisk ansvar pulveriseres

Helse Nord viser til anbudsregler.Departementene viser til underliggende etater.Regjeringen viser til markedet.Stortinget diskuterer – men korrigerer ikke kursen.

Resultatet er et politisk tomrom der ingen tar helhetsansvar.

Når drosjer kjøres over store avstander for korte pasientoppdrag, er det verken effektivt, miljøvennlig eller pasientvennlig. Likevel forsvares dette med tekniske forklaringer og selektive regnestykker.

Det mangler ikke ord.Det mangler på styring.

Maksimalpris skrotes – uten helhet

Beslutningen om å avvikle maksimalprisordningen i drosjenæringen viser det samme mønsteret: raske grep uten helhetlig forståelse av konsekvensene i distriktene.

Å skrote et virkemiddel uten samtidig å sikre bærekraftige vilkår for drift i små kommuner er ikke næringspolitikk. Det er ansvarsfraskrivelse.

Folk må kunne leve av arbeidet sitt.Kommuner må ha tjenester som fungerer.Innbyggere må kunne bo trygt der de bor.

Når politikken ikke tar høyde for dette, er det ikke markedet som svikter – det er ledelsen.

Demokrati uten leveranser tåler ikke belastning.

Det offentlige språket er blitt glatt og frakoblet virkeligheten:trygghet, bærekraft, omstilling, effektivisering.

Ordene brukes ofte. Resultatene uteblir.

Når avstanden mellom politiske forklaringer og folks erfaringer blir for stor, svekkes tilliten. Og uten tillit fungerer verken demokrati eller beredskap.

En nødvendig kursendring.

Dette handler ikke om motstand mot endring.Det handler om realisme.

Hvis staten mener alvor med beredskap, pasientsikkerhet og levende lokalsamfunn, må politikken måles i mer enn kroner per kilometer og kontrakter per periode.

Den må måles i:

• faktisk tilgjengelighet
• responstid
• døgnberedskap
• lokal tilstedeværelse

Alt annet er pynt.

Norge trenger færre forklaringer og flere løsninger.Færre pressemeldinger – mer ansvar.Og politikere som tør å styre, ikke bare forklare.