Herold

Sola skinner, og jeg og hunden min Selma, skal på vår faste tur i Bjørntvedtskauen. Vi rusler opp Vidsynvegen hvor vi tar av inn til skogen.

En liten sti og bratt stigning fører oss opp til første etappe av turen. Der var det laget en tursti for barn med reflekskilt som lyste i mørket. Det var en populær aktivitet for familier med barn. Når vi når toppen av stigningen ser vi en gapahuk, bygd av noen frivillige for noen år tilbake i tid.

Det er liv og røre rundt bålet som er tent. Det sitter både barn og voksne som steker pølser. De prater, ler og koser seg i det fine været. Rundt dem løper det barn som leker, klatrer i trær, leter etter pinner, kappløper og bestiger høyder. Det er mange familier som bruker stedet som turmål og samlingssted for naturopplevelser og rekreasjon. Skoleklasser og barnehager bruker det også i ulike sammenhenger, som et sted for læring og hygge og betyr mye for de barna som er så heldige å få oppleve dette.

Området rundt gapahuken blir kalt for «Reven», som stedet blir kalt av oss som har lokal forankring og kjennskap til området. «Reven» ble malt på en fjellvegg for mange år siden og er etter den tid blitt malt opp igjen flere ganger, helt identisk med den gamle.

Rett ovenfor er det et utsiktspunkt som heter Steilås. Der er det en benk man kan sitte ned og slappe av, enten man har med seg medbrakt kaffe på termos eller bare vil nyte synet av Herøya fabrikker og Gunneklevfjorden som er en del av sjela, identiteten og livsnerven til folk i Porsgrunn. I dag skinner sola fint og det funkler av iskrystaller både på bakken og i trærne. Snart er det jul og skauen bærer preg av fin førjulsstemning. Folk nikker, noen sier «hei» og noen ønsker «god jul» og andre slår av en prat. Det er mange turgåere som har hund, som hilser, snuser og får gleden av å være ute i friluft og skauen, sammen med eieren sin denne fine førjulsdagen.

Etter å ha passert Steilås og Reven vandrer jeg videre mot skiltet som viser en oversikt over turløypene i Bjørntvedtskauen. Der blir Bjørntvedtskauen beskrevet som «byens grønne lunge som strekker seg fra sykehuset og sørover til Tveitanvegen på Flåtten og er et viktig nærområde for Myrene, Sentrum øst, Bjørntvedt, Grønli, Flåtten og Rød.

I dag danner skogen en viktig buffer mellom steinbruddet og bebyggelsen rundt. Skogen er et populært nærområde for trim og lek og her ferdes folk fra morgen til kveld». Stedet har historie, og Porsgrunn og Bjørntvedtskauen ble kjent for sine vakre omgivelser allerede fra 1700-tallet, og jeg blir minnet på at det er mange før meg som også har hatt glede av å ferdes i disse traktene. Historie gir følelse av tilhørighet og røtter langt tilbake i tid.

Når jeg går videre ned den bratte «Springebakken» tar jeg til venstre og velger «Gatarunden». Det er mye skog rundt meg og i de høye gran- og furutrærne løper det ekorn. De jager i full fart opp de gamle stammene og jeg får blikk kontakt med et av dem, som titter ned på meg mellom greinene. Både Selma – min firbeinte venn – og jeg blir stående helt stille i noen sekunder, jeg blir høytidsstemt og begynner å nynne på «Nøtteliten bor i toppen av et tre» før ekornet piler av gårde og blir borte.

Vi blir stående fjetret noen øyeblikk og nyter synet før vi tusler videre innover i skauen. Plutselig ser jeg et rådyr i skogkanten, og blir fylt av en usigelig glede over alt det jeg får ta del i og oppleve på tur i skauen.

Jeg kjenner på den gode følelsen av glede og tilfredshet både i kropp og sjel. Dette er en fin dag som jeg er så heldig å få oppleve i nærområdet mitt. Sinnet fylles av takknemlighet til naturen som viser meg alt det vakre og gode opplevelser den har å by på.

Etter hvert får jeg «Hundesletta» på venstre side. Stedet er inndelt i flere områder, for små og store hunder, samt en agility-del. Der er det ofte mange både to og firbeinte som koser seg året rundt. Det er en viktig verdi for oss hundefolk å ha et sted som hundene kan løpe fritt året rundt og bli sosialisert sammen med andre hunder. Dette er et sted som er bygd opp over mange år, fra å bare være en tømmerstokk til å sitte på for over 20 år siden, til i dag som det er både gapahuk, bålplass, bord og benker man kan sitte ned og ta en pust i bakken, sammen med andre hundefolk. Hundesletta ble offisielt åpnet for noen år siden av selveste ordføreren. Det var stor stas med snorklipping og det hele. Rett bortenfor er det også et yndet sted for turfolk å brenne bål, sitte ned og samles for hygge og samkvem.

Etter å ha gått forbi Hundesletta nærmer jeg meg bruddet og får en følelse av å være dypt inne i skogen. Her er det mye vakker mose som er grønn året rundt og fin å bruke i dekorasjoner. Det er også einerkvister i området som man kan plukke og ha i adventskranser til jul.

Bjørntvedtsskauen har noe å by på til enhver årstid. Snart kommer våren og da dukker blåveisen, hvitveisen og hestehoven fram. Deretter kommer liljekonvallene som det er mange av i skauen. Sommerstid er det St. Hans-blomster og blåklokker og snart dukker det fram både blåbær, tyttebær og markjordbær. Bringebær og bjørnebær fins det også mye av. Utover høsten er det viltvoksende oregano-planter som man kan plukke og pynte opp med, dufter godt gjør de også.

Snart nærmer jeg meg målet for turen som er «benken» med «Jacob Aalls utsikt», som var en berømt jernverkseier og stortingsmann i forbindelse med grunnloven i 1814. Et skilt stående her forteller litt om den dramatiske historien fra 1798 som beskriver Nicolai B. Aall sin hasardiøse kjøretur med hest og slede gjennom Bjørntvedtskauen, som endte med at han ble funnet stivfrossen i kjøretøyet dagen etter. Han ligger gravlagt på Posgrunn Østre kirkegård.

Jeg tar av meg tursekken og finner fram matpakka, samt litt sjokolade og kaffe som smaker himmelsk. Hunden min, Selma er yr av glede når jeg kaster ut noen godbiter som hun søker opp. Det er fint å sitte her med utsikt over Flåttenjordet, som blir flittig brukt av lokalbefolkningen, særlig vinterstid når det er snø. Der er det gapahuk og muligheter for å tenne bål. Det blir kjørt opp løyper og det er et yrende liv av både folk og hunder som går på ski. Verdien av å slippe å kjøre langt for å stå på ski er uvurderlig for mange. Å slippe kø og glatte veier betyr mye.

På vei tilbake på rundturen passerer jeg «Ellie Sofie, aldri mett», en larve laget av stener som en kreativ mor og datter har startet med å lage, og som et utall av andre barn og voksne har hatt gleden av å følge opp og forlenge over flere år. Den ligger der og lyser opp skogen i alle regnbuens farger. Sten etter sten i perfekte formasjoner over flere år. Det beste er at den har fått ligge uberørt av ødeleggelser. Tror alle som bruker skogen ser på «larven» som et smykke som skal få være i fred.

Jeg nærmer meg «Springebakken» og «Reven» før jeg går ut av skogen og befinner meg i Vidsynvegen igjen. Takknemlig og glad for den fine turen er det en tanke som slår ned i meg. Dette unike området vil noen ofre for å overføre mer strøm. Statnett vil bygge en transformatorstasjon på Hundesletta og Flåttenjordet, og Bjørntvedtsakuen vil også bli berørt. I tillegg til transformatorer vil det bli infrastruktur med bygging av veier som vil bidra til trafikk, samt støy fra anlegget.

Bjørntvedtskauen betyr så uendelig mye for folk både i nærområdet og Porsgrunn, i form av rekreasjon, helse og opplevelser for både folk og dyr.

Ønsker og håper med dette å bidra i debatten for å bevare Bjørntvedtskauen, Hundesletta og Flåttenjordet i sin nåværende form, også for framtiden.