Herold

Hanne Alstrup Velure har rett i én ting: Norsk politikk lider av en berøringsangst for det ubehagelige. Men der stopper også enigheten. For når analysen hennes ender i en etterlysning av mer «realistisk» sentrumspolitikk etter dansk modell, blir svaret feil – og det er et alvorlig feilspor.

To nyttårstaler – to måter å ta folk på alvor på

Problemet i Norge er ikke at politiske ledere er for snille i tonen. Problemet er at politikken i for stor grad er tilpasset tre firedeler av samfunnet, mens den fattigste firedelen systematisk overses og usynliggjøres*.*Det er ikke mangel på ærlighet som skaper avstand, men et økonomisk system – og en politisk konsensus – som har akseptert at noen faller utenfor som en slags naturlov.

Dette er ikke et resultat av for mye fellesskapstenkning. Det er markedsliberalismens verk*.*

Når velferdsstatens bærekraft diskuteres, skjer det nesten alltid ovenfra og ned. Hva «samfunnet» tåler, hva «vi» har råd til, hva som må prioriteres bort. Men sjelden spørres det hvem som allerede betaler prisen. For mange er det ikke snakk om vanskelige valg i fremtiden – de vanskelige valgene er for lengst tatt, på deres vegne, uten deres stemme.

Velure etterlyser mer realisme i møte med migrasjon, kriminalitet og velferd. Det er legitimt. Men realisme uten maktanalyse blir tom. Når økonomiske forskjeller øker, når arbeidslivet presses, og når offentlig ansvar privatiseres, skapes nettopp de problemene man senere omtaler som «ubehagelige realiteter». Da hjelper det lite å snakke hardere – hvis politikken fortsetter i samme spor.

Norsk kommuneøkonomi styres stadig mer av renter og avdrag, ikke politiske prioriteringer. Når gjelden vokser og renta øker, går penger fra velferd til banker. Spørsmålet er hvor mye fellesskap vi er villige til å ofre av velferd og omfordele for å holde finanssystemene fornøyde?

Enda mer grunnleggende er det som ikke nevnes. Hvem som faktisk styrer Norge*?*

Med EØS-avtalen er realiteten at all lovgivning som anses som EU-relevant, i praksis kommer fra Brussel. Grunnlovens § 76 – Stortingets rett til å fremme og vedta lover – er satt til side på sentrale samfunnsområder. Dermed rammes også § 49: Folkestyret. Når folkevalgte ikke kan velge annerledes, eksisterer ikke reelt folkestyre lenger – bare forvaltning av vedtatte rammer.

Enda mer alvorlig er konsekvensen for Grunnlovens § 1. Norge skal være et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Med EØS-avtalen er denne selvstendigheten i beste fall sterkt begrenset, i verste fall illusorisk. Store deler av den politiske kursen er låst, uavhengig av valgresultater og folkemeningen.

Det er derfor ikke nok å «ta folk på alvor» gjennom tydeligere retorikk. Folk tas først på alvor når de faktisk har politisk innflytelse – og når politikken utformes for hele samfunnet, ikke bare den delen som klarer seg greit innenfor markedets rammer.

Så ja. Analysen av at vi mangler ærlighet kan være riktig. Men svaret er ikke mer dansk realpolitikk innenfor samme økonomiske og institusjonelle system. Svaret er å gjenreise demokratisk kontroll, synliggjøre dem som er blitt usynlige – og våge å utfordre selve kursen Norge har valgt.