Herold

I Budstikkas to årskavalkader for 2025 – én signert ordføreren og én signert avisens politiske redaktør – tegnes ulike bilder av året som har gått.

I ordførerens kavalkade vies frivilligheten stor plass. Den løftes frem som noe varmt, viktig og verdifullt. Det er den også.

I den politiske redaktørens kavalkade er det andre saker som dominerer: prosjekter, E18 og elsykler.

En årskavalkade er ikke en nøytral oppramsing. Det er et redaksjonelt valg – og dermed også et valg om hva som ikke løftes frem.

Og det som mangler, er påfallende.

De som sto i tjeneste i Bærum i 2025 – i boliger for utviklingshemmede, på sykehjem, i heldøgnstjenester og i omsorgsarbeid – er helt fraværende. Ikke én gang blir de nevnt.

Mens årskavalkadene ble skrevet gikk noen hjem fra kveldsvakt med kroppen full av ansvar og hodet fullt av det som ikke rakk å bli gjort.

Et nytt år – med ansvar og fellesskap

Dette er de samme tjenestene kommunen sier den mangler folk til. De samme jobbene det advares om at ingen søker seg til. De samme menneskene som forventes å stå i krevende tjenester med stort ansvar og levere høy kvalitet – år etter år.

For mange i disse tjenestene har 2025 vært et krevende år. Omstillinger, strammere rammer og færre hender har økt sårbarheten for dem som mottar tjenestene – og ansvaret for dem som står i dem. Dette har ikke diffuse konsekvenser. Det er hverdager.

2025 har også vært året for uvanlig tydelige reaksjoner: demonstrasjoner, fakkeltog og et stort engasjement i leserinnlegg og debatt. For utviklingshemmedes rettigheter. Mot kutt i tjenester til eldre og andre sårbare grupper. Også dette er fraværende i årskavalkadene.

Når dette engasjementet ikke speiles i oppsummeringen av året, forsvinner ikke uroen. Den blir bare usynlig.

Det er lett å få inntrykk av at det i dag gir mer anerkjennelse å bidra litt frivillig, enn å bære mye som ansatt i kommunen. At frivillighet løftes frem som fellesskapets ryggrad, mens de som faktisk er ryggraden i velferden, blir borte fra fortellingen.

Frivillighet fortjener anerkjennelse. Men det gjør også de som ikke kan gå hjem når dugnaden er over.

Dette er ikke en kritikk av frivilligheten. Det er et spørsmål om hva – og hvem – vi velger å se når året oppsummeres.

Å utelate ansatte i de mest krevende velferdstjenestene fra årskavalkadene er ikke en forglemmelse. Det er et valg.

For oss var dette også 2025 i Bærum. Et år der mange sto i tjenester samfunnet er helt avhengig av – uten applaus, uten overskrifter og uten plass i oppsummeringen.

Han gikk lei av elsparkesykler og fjernet dem. Dette husker vi fra 2025.