Herold

Det finnes de samtalene i livet som blir med deg. Ikke fordi de er så dramatiske, men fordi de setter ord på noe du ikke har hatt i tankene på flere år.

På fritiden sitter jeg i bydelsutvalget i Søndre Nordstrand i Oslo for SV. I bydelsutvalget er det som i politikken ellers: ulike partier, ulike syn, men heldigvis er det ganske ofte en felles virkelighet som handler mer om mennesker enn om posisjoner. For litt siden kom jeg i prat med en representant fra Høyre som det viste seg tidligere har jobbet i Røde Kors Troms. Og plutselig befant vi oss et helt annet sted enn sakspapirer og møteagendaer: Han hadde nemlig jobbet med akkurat de institusjonene vi samlet inn penger til da vi var russ i 2005.

Hvis flere er som meg så huskes russeaksjonen i 2005 kun i bruddstykker nå: det var noen arrangementer som skulle gjennomføres, CD-salg, kvelder som ble lengre enn planlagt og den litt høytidelige følelsen av å gjøre noe for andre. Vi samlet inn penger til et sanserom her i Flekkefjord og til barn på institusjoner i Monchegorsk og Kirovsk, steder langt nord i Russland som mange av oss knapt kunne plassere på kartet, men som likevel ble en liten del av vår russetid. Helt hvordan vi endte opp med akkurat disse to stedene i Russland har jeg ikke klart for meg, men jeg tror vi fikk dem anbefalt av Røde Kors sentralt etter å ha vært i kontakt med dem.

Det som ofte skjer med sånne ting, er at de blir til fine minner. Men med tiden også litt utydelige minner. Vi håper at pengene kom fram. Vi håper at de gjorde en forskjell. Men vi husker ikke alltid alt.

Så denne kvelden forteller mannen fra Høyre, rolig og engasjert, om arbeidet Røde Kors utførte i Monchegorsk og Kirovsk: klesbytteordninger, praktisk hjelp til familiene og et nødhjelpslignende arbeid rettet mot de som trengte det mest, som barna på institusjoner. Han snakket ikke i store ord, men om hverdagslogistikk, om varme klær, rustne varebiler i trafikk over grensene, om trygghet, om de som prøver å gjøre en innsats selv om en ser at behovet er større enn hva en klarer å avhjelpe.

Han kunne også fortelle hvordan Røde Kors sitt arbeid i Russland skjøt fart etter Sovjetunionens fall, og hvordan det fortsatt den gangen vi sendte pengene nordover fantes en egen optimisme i arbeidet. At det var mulig å bygge opp lokale ordninger, skape møteplasser, få ting til å fungere, litt etter litt.

Det var rart å bli dratt tilbake til 2005 på den måten. Jeg så for meg brudstykker av det vi holdt på med, små og store påfunn, og ikke minst konserten på Kameleonen med Gatas Parlament.

Samtalen i bydelsutvalget gjorde at jeg også tenkte på Christiane. På hvor merkelig tiden er: At vi kan sitte her tjue år senere og få en slags oppdatering, mens noen ikke fikk oppleve russeaksjonen eller denne lille bekreftelsene på arbeidet vårt.

Det jeg sitter igjen med etter samtalen og som jeg egentlig vil si til alle medruss av 05 er dette: Pengene kom til nytte. Til barn som trengte det.

Og kanskje ligger det en lekse av noe slag her i at denne historien kom på tvers av partilinjer. At det var en Høyremann med Røde Kors-erfaring som ga meg den oppdateringen. For det sier noe fint om hva som kan skje når vi snakker sammen som mennesker: Plutselig finner vi det vi har felles, og hva vi faktisk kan få til sammen.