Herold

Aldri har ungdom stått mer sentralt i vestlig kultur, kanskje med unntak av antikkens Hellas. Allerede fra barnsben får jenter og gutter høre hvor fantastiske de er. Den tonedøve blir oppmuntret til å synge og pingla skal bli proffbokser. Disse ideene fôrer vi de håpefulle med og forventer at de skal utvikle god mental helse.

Krisen inntreffer tidlig i tenårene. Når junior innser at hver enkelt, og ikke bare han selv er unik, begynner han plutselig å tvile. Konkurransen er tøffere enn antatt. Vinnersjansene var noe foreldrene diktet opp. Takketalen og autografen han har øvd på i smug blir nok aldri tatt i bruk. Da er det bare å droppe bloggerdrømmen også, for ikke å snakke om Only Fans-kontoen som skulle dekke studiet han ikke kommer inn på. Drømmene knuses en etter en. I det hele tatt, hvorfor skal en ukjent halvpen person opprette eget veldedighetsfond?

Fortvil ikke, unge venn. Onkel skal hjelpe deg. Jeg tar noen timer fri fra en hektisk kunstnerhverdag for å dele av min erfaring. Jo da, det er sant at arbeidslivet har avslørt deg som lat og sutrete. Og selvtilliten er på bånn etter jula. (Du skal ha for at du prøvde å feire vegansk!) Men nå er det på tide å lage nyttårsforsett. Kanskje du også kan realisere deg selv, slik som jeg? I så fall foreslår jeg at vi begynner med uvaner. Ofte handler attraktivitet om nettopp det du unngår. La oss se på de mest needy tingene unge voksne gjør. Vi teller ned fra 10.

10. Terrengsykling er needy, og her er gutta verst. Er det bakrusen de prøver å bli kvitt? I så fall sprer de bare angsten videre til folk på søndagstur. Syklister gjør mye av seg, både på tur opp og ned fra byens utkikkspunkt. Keiservarden i Bodø er et populært turmål for oss vanlige dødelige. Det er mosjon og rekreasjon i ett, med mulighet for den gode praten. Men vi må vokte oss for de hjelmkledde, ofte to-tre i bredden på den smale grusveien. De kommer i susende fart ned fra toppen. Steinspruten står, og det er bare å hoppe i grøfta. Alle må flytte seg for syklistene. De er tydeligvis de viktigste mosjonistene.

9. Å sitte på bar og handle aksjer på mobilen.Ærlig talt, dette kan du gjøre hjemme. Det er så wannabe Wall Street. Prøver du å fortelle omgivelsene at det er en sjanse for at du kan bli rik? Hallo, vi bor i Norge, nesten alle er rike. Og sjansen din er faktisk mikroskopisk hvis du ikke ser forskjell på et diskotek og en børs.

8. Dele før og etterbilder når du har gått mye ned i vekt.Denne typen innblikk i privatliv er noe samfunnet oppfordrer til. Ja, du får mye kjærlighet på Facebook og stå på videre-hilsen fra ei tante i kommentarfeltet. Men obs! Her bør slankeren tenke seg om. Vedkommende skal ha honnør for selvdisiplin og viljestyrke, men bør kanskje slutte å bade i overflatisk sympati. Nå som forutsetningene er styrket gjelder det å fokusere på nuet med krigersk innstilling. For å si det rett ut, hvorfor avslører du bunn-nivået ditt? Du har jobbet for å bli attraktiv på kjøttmarkedet, men du glemmer problemet med å møte den rette: Alle legger på seg når de får kjæreste. Da gidder vi ikke å ta oss sammen lenger. Så ikke vis fram førbildet. Sånn kommer nemlig du til å se ut igjen etter ett år i forhold.

7. Namedropping.Du forteller venner om en kjendis du kjenner. Du omtaler ham med fornavn, selv om ingen andre i rommet har møtt ham. Triumferende unnskylder du deg: «hihi, jeg føler meg ganske nær Ole Gunnar.» Resultatet er garantert himlende øyne. Gratulerer med at du ferdes i høyere kretser, for all del, men la oss slippe fornavn-runkingen.

6. Helst ikke ta med kjendis på fest.Dynamikken i rommet endres. Sjelden er vi mer ukomfortable enn når vi venter på tur til å snakke med en kjendis. Stemningen blir trykket med elefanten i rommet, og det blir tyngre å kommunisere. Det er ingen sin skyld. Det er litt som når en i vennegjengen tar med seg noen fra Island eller Finland. Da må alle snakke engelsk. Det føles feil i en nordisk forsamling. Ekstra ubehagelig blir det når ei venninne flesker til med Netflix-amerikansk. Overmodig innleder hun hver setning med «I was like». I tillegg skjønner hun ikke at amerikanere er høflige. De sier ikke sh*t og f*** hele tiden. Jeg vrir meg i stolen. Hvorfor får dette umennesket taletid? Jeg melder meg ut av samtalen, med fare for å virke utdatert med Bodø-engelsken min. Festen er ødelagt og det er bare å snike seg ut før noen drister seg til en Cockney-dialekt.

5. Gå tur med hund som er større enn deg. Jeg er for så vidt glad i dyr, men dette er ikke et hyggelig innslag i bybildet. Synet av dette uproporsjonerte paret sprer usikkerhet. At du velger å gå tur på natta gjør det bare mer skummelt. Har eier kontroll på hunden? Nja, bikkja har fått teften av visesanger på vei hjem fra byen og begynner å knurre. Eier stritter imot og prøver etter beste evne å stagge dyret. Jeg bestrider ikke det emosjelle båndet mellom dere. Men stemningen blir ekkel når hundebånd er tjukkere enn håndledd.

4. Kokain.Det er underkommunisert at dop gjør deg masete og selvhøytidelig. Jeg kan også like en virkelighetsflukt, men kokain gjør greie folk til plagere. Hvis du ønsker å miste draget, vær så god begynn med den slags. Se bare på finansfolk som tror de er kreative bare fordi de er rusa. Plutselig skal de lage abstrakte malerier og lansere egen hvitvin. Men har du klein smak kan du aldri bli ordentlig kreativ. Høy på deg selv derimot og masete på byen, det blir du mens du legger meglerhånda på skuldra mi og sier «jeg kjente broren din». Det gjorde du ikke, din soss.

3. Gå med ryggsekk inne på utested, spesielt på dansegulvet. Nei og atter nei. Du er ikke på festival nå. La sekken være hjemme eller på hotellrommet. Sekk på ryggen er en misforstått urbanitet. At du kjenner DJ-en gjør ikke bæremeisen mindre malplassert. Hvis kvinner er like konservative som meg, og det er alle som er verdt bryet, har du små sjanser. Du ser ikke fri ut. Du ser tvungen ut.

2. Referere til Premier League-lag som «vi».Her har norske jenter begynt å ta etter typene sine. Riktignok ser de ikke like arbeidsledige ut i supporterdrakt. Men problemet er altså valg av pronomen. Gutta i gata på 80-tallet heiet på Nottingham Forest og Leeds, uten å innbille seg ting. De refererte til heltene som «de». Det var «de» som vant ligacupen, ikke «vi». I dag virker skillet mellom norsk supporter og engelsk klubb å være fullstendig utvisket. Det er jo greit at en nordlending omtaler Glimt som «vi», men et lag fra England? Ekstra pinabelt blir det når Arsenal- og Liverpool-supportere kaller seg «vi» og «dere». På pub overhører jeg forbrødring etter kamp: «Ja, det er sant. Vi har startet bra i år, men husk at dere har skadeproblemer.» Da har vi kommet til veis ende i needy-kåringen.

Vinneren er overlegen både i hyppighet og originalitet. Fest setebeltet, for her kommer den:

1. Du finner noe ekkelt i potetgullet. Du kunne skylt den hårete klumpen i do og gått videre i livet. Du kunne også kontaktet produsenten med diskresjon og fått en godtgjørelse. Men nei da, ditt første innfall er å kontakte lokalavisen. Snart har du journalist og fotograf på døra. Avisa får en klikk-sak og du får femten minutter i rampelyset. Stolt viser du fram chipsposen med musekadaveret, fordi du vil «advare andre». Hæ, advare? Hvorfor det? Skal jeg liksom gå rundt og forberede meg på å finne gnagere i snacksen? Hva i all verden er dette for et prinsipp? Det er jo det glade vanvidd. Gratulerer allikevel som vinner av needy-konkurransen.