Herold

Trumps lyst på Venezuelas olje er et ekstremt usikkert prosjekt, mener eksperter.

Oppsummering 'Kort oppsummert'

Etter arrestasjonen av Venezuelas president Nicolás Maduro i helgen, ble det raskt klart at Venezuelas store oljeressurser er en vesentlig grunn til at Trump-administrasjonen gikk inn i landet.

– Det var hoveddrivkraften for Trump. Det sier han jo rett ut selv. Han kunne ikke brydd seg mindre om hvem som tar over i Venezuela eller demokratiet der, så lenge han tror han får tilgang til oljeressursene. Trump vil være helt komfortabel med et nytt diktatur der, så lenge det er et USA-alliert diktatur.

Det sier Hilmar Mjelde, USA-ekspert professor i statsvitenskap ved Høgskulen på Vestlandet.

Det spekuleres i om venezuelansk olje kan redusere oljeprisene og dermed få ned inflasjonen i USA, en oppgave Trump har satt høyt. Men det er et stort «men», understreker Mjelde:

– Vi bør ikke anta den vil påvirke amerikansk økonomi. Venezuela har store oljeressurser, men infrastrukturen til å utvinne den er helt forfalt etter tiår med korrupt vanstyre under Chavez og Maduro.

– Tar 10-15 år

Sjeføkonom Torbjørn Kjus i Aker BP forteller at det vil ta svært langt tid å endre Venezuelas oljeproduksjon:

– Det vil kreve veldig store investeringer å få dette tilbake i større produksjon. Det er antatt at det vil ta 10-15 år å komme opp i 3 millioner fat igjen, og de store som eventuelt kan gå inn, har jo mange andre steder de kan hente olje.

Venezuela var en av verdens største oljeprodusenter og en av grunnleggerne av OPEC (Organisasjonen for oljeeksporterende land). Beslutningene i OPEC er viktige for oljeprisen.

Venezuela har verdens største oljereserver, ifølge OPEC. Landet likevel produserer bare en million fat olje daglig, en tredel av produksjonen for noen tiår siden. Til sammenligning produserer USA, med langt mindre reserver, 13 millioner fat om dagen, ifølge NPR. Norges produksjon ligger på to millioner fat daglig.

– Det er ikke slik at amerikanske oljedirektører nå bare kan fly til Caracas, flytte inn på de gamle kontorene sine og så begynner oljen å flyte som normalt i morgen igjen. Det vil ta flerfoldige milliarder av dollar i investeringer i kapasiteten før oljen kan utvinnes og eksporteres, sier Mjelde.

– Tung og sur olje

På det meste produserte Venezuela 3,5 millioner fat om dagen. De har potensial til å produsere mye og ansett å ha de største oljereservene i verden, men langt unna å ta ut dette potensialet nå, poengterer Kjus.

Amerikanske oljeselskaper som Chevron begynte å bore etter olje i Venezuela for om lag hundre år siden, og spilte en sentral rolle i utviklingen av landets oljesektor.

Men landets tidligere leder Hugo Chávez tvang gjennom en slags renasjonalisering av internasjonale oljeselskaper i perioden 2004 til 2007. Da trakk flere av de største selskapene seg ut og produksjonen falt kraftig.

Mens mye av oljen fra Venezuela tidligere gikk til amerikanske raffinerier, går mye av den nå til Kina. Venezuelansk olje krever spesielle raffinerier – den er ikke akkurat noen klimavinner:

– Dette er tung og sur olje. Den må blandes ut med lettere olje for å bli raffinerbar, og er dermed ikke like verdifull som for eksempel Brent-oljen vi har i Nordsjøen, sier Torbjørn Kjus.

Men for USA vil oljen i Venezuela være særlig verdifull, ettersom USA i dag er avhengige av import av tungolje for å ivareta aktiviteten ved sine raffinerier. Flesteparten av raffineriene som har spesialisert seg på tungolje ligger langs USAs gulfkyst, kort vei fra Venezuela.

Skylder de milliarder?

I helgen uttalte president Donald Trump at USA må få tilbake milliarder som Venezuela skylder dem. Han sikter da til etterdønningene av nasjonaliseringen for snart 20 år siden.

– Argumentasjonen er at de amerikanske selskapene ble kastet ut. Nå er det bare Chevron igjen, som har omtrent 3000 personer på bakken. Chevron-kursen gikk opp i dag, sier Torbjørn Kjus.

ExxonMobil og ConocoPhillips forlot landet i 2007 og gikk til rettssak mot landets myndigheter. En internasjonal voldgiftsdomstol dømte Venezuela til å betale ut over 10 milliarder dollar til ConocoPhillips og 1 milliard dollar til ExxonMobil. Venezuela har siden betalt bare en brøkdel av dette.

Chevron ble værende i landet, og produserer i dag omtrent en firedel av Venezuelas olje. I en kommentar etter arrestasjonen av Maduro, har Chevron ganske nøytralt uttalt at de forholder seg til gjeldende lover og regler.

Ustabilit og usikkert

Selv om oljereservene er enorme, hersker det mye usikkerhet på mange plan, understreker statsviter Mjelde:

– Det er et stort spørsmål om den politiske stabiliteten i Venezuela fremover. Det vil også utenlandske selskaper ta i betraktning før de kan gå inn og etablere seg der og investere igjen.

At Trump-administrasjonen har gått inn og krever endringer, skaper ikke stabilitet i seg selv:

– Hele diskusjonen om amerikansk oljeproduksjon i Venezuela igjen er å selge skinnet før bjørnen er skutt. Maduro-regimet har fortsatt makten i Venezuela, selv om Maduro er styrtet. Selv om opposisjonen tar over, kommer de ikke bare til å gi oljen over til USA, sier Mjelde.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=72855

Det er dermed lite å hente ut av Venezuela på kort sikt, ettersom det vil ta lang tid å få opp Venezuelas produksjon, fastslår Kjus.

– På lengre sikt kan man kanskje forlenge oljealderen, og det kan få amerikanske selskaper til å investere. Men det er ekstreme usikkerhetsfaktorer. Vi vet jo ikke engang hvordan Trump har tenkt å kontrollere dette.

Begrenset effekt

Situasjonen i Venezuela har foreløpig hatt liten innvirkning på de globale finansmarkedene, til tross for at Venezuela har de største oljereservene i verden. Seniorøkonom Knut Magnussen i DNB Carnegie påpeker at landets økonomiske makt er svekket:

– Man vet jo at Venezuela er et veldig lite land i verden, så effekten er begrenset, sier han.

Selv om Donald Trump har uttrykt ønske om økt oljetilgang for å presse ned inflasjonen, er det praktiske hindringer i veien.

Magnussen forklarer også at det ikke er snakk om en enkel løsning:

– Det er heller ikke en olje som nødvendigvis er så lett å få ut på markedet, for den krever raffinering og masse logistikk. Men hvis Trump får det som han vil, kan det få en effekt på lengre sikt, sier han.

Bensinpriser forblir et kritisk politisk verktøy for den amerikanske presidenten, noe som preger hans retorikk:

– Han snakker opp oljen og ned alt som har med fornybart å gjøre. Det har vært en del av hans politikk hele tiden, sier han som understreker at bensinprisene er fryktelig viktige for amerikanere.

– De er fornøyde når bensinprisene kommer ned og Trump ville sikkert gjerne ville sett den type effekt, men lite tyder på at det vil materialisere seg med det første, sier DNB-økonomen.