Herold

At flere hundre nordnorske politikere, næringslivsledere og samfunnsaktører hvert år samles i Oslo for å diskutere Nord-Norges framtid, burde fått varsellampene til å blinke for lengst. Arenaen heter Nord i Sør. Det er treffende. Og det er symptomatisk.

For ser man Finnmark isolert, er det vanskelig å være uenig i at utviklingen over tid er alvorlig. Befolkningsnedgangen er ikke en følelse – den er dokumentert. Alderssammensetningen blir stadig skjevere. Unge flytter ut, færre flytter inn, og kampen om arbeidskraften hardner til. Det svekker grunnlaget for skoler, helsetjenester, næringsliv og frivillighet – og dermed selve bærebjelkene i lokalsamfunnene våre.

Samtidig erFinnmark ekstra sårbar. Avstandene er store, klimaet krevende og alternativene få. Det gjør oss helt avhengige av robust infrastruktur: veier, transport, kraftforsyning, digital dekning og beredskap. Likevel behandles infrastruktur for ofte som enkeltprosjekter, løsrevet fra helhet og langsiktig planlegging. Resultatet er et samfunn som fungerer på marginene – akkurat der det burde vært mest robust.

Parallelt skjerdet noe mer strukturelt, og kanskje mer alvorlig: Reell politisk makt flyttes gradvis ut av landsdelen. Beslutninger tas i direktorater, foretak og sentrale strukturer langt unna dem som berøres. Fylkeskommunene fremstår i økende grad som forvaltningsnivå for avmakt – med store ord, men få virkemidler.

Nord-Norge er mer splittet enn noensinne

Når Nord-Norgesamtidig opptrer splittet, svekkes vår forhandlingsposisjon ytterligere.

Arbeidskraftkrisenforsterker dette bildet. Det handler ikke bare om mangel på folk, men om stabilitet og kompetanse. Midlertidighet og innleie, særlig i helse og omsorg, er blitt normalen mange steder. Det går utover kvaliteten på tjenestene, arbeidsmiljøet – og bolysten. Et samfunn som drives på nød modus over tid, blir ikke attraktivt for nye innbyggere.

Boligmarkedet er et annet, ofte oversett hinder. I store deler av Finnmark er risikoen høy og omsetningen lav. Folk får jobb, men tør ikke kjøpe bolig. Dermed stopper rekrutteringen opp, selv der arbeidsplassene finnes. Det er et strukturelt problem som sjelden diskuteres, men som i praksis bremser utvikling.

Nytt år, samme gamle Skjalg

Også energipolitikken har gått fra å være et samlende konkurransefortrinn til å bli en kilde til intern splittelse.

Lav strømpris i nord var en felles fordel. Nå fragmenteres ordningene, og regioner settes opp mot hverandre. Når selv kraften – fundamentet for industri og verdiskaping – blir et konfliktområde internt i landsdelen, er fellesskapet alvorlig svekket.

Alt dette skjersamtidig som konfliktnivået i offentligheten øker. Ordskiftet er hardere, terskelen for personangrep lavere, og mistenkeliggjøringen sterkere – også mellom aktører som egentlig burde vært naturlige allierte. Når konflikt blir normalen, mister vi evnen til å løse de faktiske problemene.

I dette bildetblir Nord i Sør mer enn en konferanse.

Den blir et speil.Et speil av at Nord-Norge i for stor grad mangler felles arenaer, felles retning og felles gjennomslagskraft hjemme. Det er riktig og nødvendig å være til stede i hovedstaden. Men når den viktigste møteplassen for nordnorsk samordning ligger i Oslo, sier det noe grunnleggende om hvor makt, oppmerksomhet og koordinering faktisk befinner seg.

Forsvaret bygges i nord – verdiskapingen må følge etter

For Finnmark er dette ikke et akademisk spørsmål, men et eksistensielt et. Vi har minst økonomisk og demografisk slingringsmonn, samtidig som vi forventes å håndtere både nasjonale ambisjoner, sikkerhetspolitiske hensyn og omfattende areal- og ressurskonflikter. Likevel møter vi uklare prioriteringer, fragmentert politikk og fravær av helhetlig styring.

Hvis Nord-Norge fortsatt skal være mer enn et geografisk vedheng til resten av landet, må den politiske kursen endres. Det krever at landsdelen igjen opptrer samlet i møte med staten – med tydelige, felles krav til infrastruktur, energi, beredskap, boligpolitikk og reell desentralisering av makt.

Fra visjoner til GRID – et rutenett for nordområdepolitikken

Det kreverogså at vi i nord slutter å undergrave hverandre i jakten på kortsiktige gevinster.

Nord i Sørbør ikke være et årlig plaster på et strukturelt sår. Den bør være en påminnelse om det politiske ansvaret vi har hjemme. Uten en samlende nordnorsk vilje og gjennomføringskraft vil beslutningene om nord og Finnmark i økende grad bli tatt av andre – langt unna de konsekvensene det får.

Valget eri realiteten enkelt: Enten bygger vi et politisk fellesskap i nord som faktisk fungerer, eller så aksepterer vi at utviklingen styres fra sør, én sektor og ett kompromiss av gangen. For Finnmark er prisen for det siste rett og slett for høy å betale. Hvem plukker opp hansken, tar tak og løfter blikket utover neste konferanse i sør, i Oslo?