Herold

De som bosetter seg «i utkanten», er folk med høy kapasitet. Det kan sikkert påstås at jeg er farget av å vokse opp i grend selv, men jeg tror de fleste andre hadde sittet igjen med det samme inntrykket.

Gjennom serien «Bygda mi» har vi i Laagendalsposten blitt invitert inn på tunet i en rekke bygder og grender i Numedal. Jeg har blitt kjent med unike samfunn, men mest av alt ressurssterke og inkluderende mennesker.

Engasjementet for å bygge et lokalsamfunn, og en tilværelse på egne premisser har vært inspirerende.

Folka utgjør bygdene

Anja (30) og Eivind-Alexander (30) flyttet inn på øvre Brattås i Stuvstadgrenda i 2020. To små barn, fem år med oppussing av hovedhuset har på ingen måte tatt motet fra dem – snarere tvert i mot.

Midt i en hverdag som helst skulle hatt noen flere timer, var de mer opptatt av å beskrive hvor fantastisk grenda er, og at de ikke kunne tenke seg et annet sted å bo.

Etter å ha hørt hvordan hele veien opp til huset forsvant i et uvær i 2023, og hvordan alle naboene kastet seg rundt for å bidra ble inntrykket mitt endret.

Det er ikke grendene som former de som bor der, det er er menneskene som gjør at grendene er unike.

Givende

For ett år siden samlet redaksjonen i Laagendalsposten seg for å evaluerte jubileumsåret 2024, og planlegge hvilke prosjekter vi ønsket å satse på i 2025. Artikkelserien «Mitt Kongsberg» var en personlig favoritt, og det var vemodig å vite at prosjektet var over. Det var da ideen kom, og vi ønsket å finne en tilsvarende måte å presentere grendene i Numedal på.

Journalistikk som beskriver følelser, og gjenforteller lesernes tilknytning til et område, er en utfordrende, men utrolig spennende sjanger. Å bli bedre kjent med grendefolka i Numedal, og videreformidle møtene til leserne våre, ble et høydepunkt.

Det har gitt meg muligheten til å skildre min egen opplevelse, men samtidig mye mer. Jeg har hørt historier om unike mennesker, bygg og småbruk. Lokale naturstier, bygdelag og tradisjoner sitter friskt i minne, og har vært en del av grunnlaget for hver enkelt artikkel.

Allerede etter turen til «Bakmeisgrenda» i Rollag, var det tydelig at det ikke behøvdes noen rammer for intervjuene. Folkene jeg møtte, og plassen jeg var på ble avgjørende for sluttresultatet. Noen steder ble historien sentral, andre steder ble lokale tradisjoner og unike påfunn fokuset.

Jeg håper det er noe leserne har satt pris på.

Nytt liv

I en tid hvor utkantkommunene sliter med utflytting og synkende innbyggertall, har møtene malt et annet bilde.

Øygardsgrend med Ronny Andersen i spissen er et kremeksempel. Grenda huser rundt 200 innbyggere, men lokalsamfunnet kan også skilte med rundt 100 arbeidsplasser. Alle ildsjelene, som ofrer både tid og energi på å holde bygda attraktiv, gjør statistikkene til skamme.

I samtlige grender jeg har besøkt, er nytt blod på vei inn. Vel vitende om at det kreves bil for å besøke venner, butikken eller komme seg på fritidsaktiviteter, er det et gjennomgående generasjonsskifte å spore. Kanskje er ikke oppveksten på landet å forakte, når så mange unge overtar familiegården med sin egne, nystiftede familie.

Det er på sin plass å rette en takk til alle som har stilt opp, og de som har foreslått hvilke grender jeg eller kollegaene mine skulle besøke. Det har vært en fornøyelse å gjenfortelle grendenes, og ikke minst innbyggernes historie.