Herold

Larvik står foran et av de viktigste valgene på mange år: skolestrukturen som skal forme hverdagen til barn i flere tiår. Men midt i tallene, kartene og investeringsplanene finnes en usynlig kraft som sjelden får plass i debatten: menneskehjernen, og måten vi faktisk tar beslutninger på.

Som psykolog vet jeg at gode intensjoner ikke beskytter mot dårlige beslutninger. Som beboer på Østre Halsen skal jeg være ærlig: jeg har min bias. Men nettopp derfor ønsker jeg å løfte blikket og peke på hvilke psykologiske mekanismer som nå preger lokalpolitikken – og som risikerer å dytte Larvik i feil retning.

Tapaversjon: Vi frykter tap sterkere enn vi verdsetter gevinst

Mange politikere i Larvik gikk til valg på å «verne de små skolene». Det er en intuitivt sympatisk sak: små skoler representerer identitet, tilhørighet og fellesskap. Å legge dem ned vekker følelsen av tap – og vi mennesker liker ikke tap. Tap gjør dobbelt så vondt som gevinster gir glede.

I beslutningspsykologien kalles det tapaversjon. Derfor føles det verre at en liten skole «kan forsvinne», enn at en stor nærskole med fullt hus og voksende befolkning kan bevares og styrkes. Tapfølelsen slår ut over logikken.

Resultatet? Små skoler skjermes, mens en stor nærskole – Østre Halsen – risikerer å bli svekket. Det er paradoksalt, når det egentlige målet var å beskytte nærskoler.

Status quo-bias: Når det kjente føles tryggere enn det riktige

Vi mennesker har også noe som kalles status quo-bias – en tendens til å holde fast på det som er, fordi endring skaper usikkerhet. Det gjør at en liten skole i en bygd kan få følelsesmessig forrang i politikken, selv om tallene viser at det er større behov for å styrke skoler i vekstområder.

Det er derfor politikere instinktivt vil «verne de små skolene» – selv når tallene viser lavt elevtall, dårlig arealutnyttelse og vedlikeholdsetterslep. Men akkurat denne biasen gjør også at flere nå hopper til løsninger som svekker en større og levende nærskole i et vekstområde, mens skoler i områder med synkende elevtall i praksis vernes.

Det er ikke logikk som styrer dette. Det er psykologi.

Kognitiv dissonans: Når virkeligheten endrer seg – men standpunktet ikke gjør det

Politikere som lovet å redde små skoler står nå i en krevende situasjon. Nye tall, nytt kunnskapsgrunnlag og nye scenarioer stiller dem overfor valg som kan bryte med tidligere løfter.

I psykologi kaller vi dette kognitiv dissonans: Når det oppstår konflikt mellom det vi har sagt før, og den informasjonen vi nå har. Det skaper ubehag. Mennesker håndterer dette ubehaget på to måter: Endre standpunkt, eller endre argumentasjonen for å beholde det gamle standpunktet.

Det er menneskelig at flere nå holder hardt på gamle posisjoner («vi redder de små skolene»), men når dette fører til forslag som i praksis svekker en større nærskole i et vekstområde – da er det et tegn på at psykologien står i veien for politikken.

Små skoler vekker sterke følelser. De blir symboler på lokalt engasjement, identitet og tilhørighet.Men symbolsaker kan også gjøre oss blinde for helheten. I debatten om nedlegging eller bevaring hører vi ofte «vår skole» og «vårt nærmiljø».

Når kommunen foreslår å flytte 150 barn inn i et skolebygg som allerede har kapasitets- og ventilasjonsproblemer – samtidig som et annet bygg står tomt i tre år – er det vanskelig å argumentere for at dette er en logisk konsekvens av løftet om å verne nærskoler.

Det blir et paradoks: I forsøket på å redde noen nærskoler, risikerer man å ødelegge en annen.

Og så er det spørsmålet ingen sier høyt: tomta.

Når kommuner står i økonomisk press, skjer noe velkjent innen beslutningspsykologi: Kortsiktige gevinster får uforholdsmessig stor plass i beslutningene.

En stor og attraktiv skoletomt kan representere millioner i potensiell inntekt. Selv om ingen sier det høyt, er det naivt å tro at dette ikke påvirker beslutningsklimaet.

Derfor må spørsmålet stilles: Er vi i ferd med å svekke en nærskole – ikke fordi det er best for barna – men fordi tomta kan selges og dekke et budsjettgap?

Hvis tomteverdier påvirker beslutningen, må det sies høyt. For ellers handler dette ikke lenger om skolestruktur, men om eiendomspolitikk forkledd som skolepolitikk.

Politisk mot handler om mer enn å stå i stormen – det handler om å tåle dissonansen

Å gjøre helhetlige prioriteringer i en kommune som Larvik krever politisk mot. Mot til å se at det som var riktig før valget, ikke nødvendigvis er riktig etter at fakta er på bordet. Mot til å tåle ubehaget som oppstår når man innser at ny informasjon krever at man snur.

Jeg har min bias. Men det bør ikke dere ha. Jeg bor på Østre Halsen. Jeg ønsker at nærskolen på Valby og ØHS skal bestå. Selvfølgelig gjør jeg det.

Men dere som sitter med makten har et annet ansvar. Et større ansvar. Dere skal ikke bare ta vare på vår nærskole. Dere skal ta vare på Larviks fremtidige skolestruktur, basert på hva som er best for barna – ikke hva som føles best i øyeblikket.

Og akkurat nå trenger Larvik politikere som tør å se gjennom sine egne psykologiske blindsoner som all forskning viser at vi mennesker havner i når beslutningene er vanskelige.

Politikere som tør å tåle å snu når fakta krever det. Politikere som velger barns trygghet og pedagogisk kvalitet over symbolpolitikk. Politikere som ser at vekstområder må prioriteres – ikke svekkes.

Endringer er vanskelige, men blindsoner er farlige. Velg det første – ikke det siste.