Kjære statsminister: Vi trenger valg, ikke vaffeltaler
Kjære statsminister,
Jeg forventer ledelse.
Ikke administrasjon av utfordringer og ikke flere velformulerte vaffeltaler.
Etter nyttårstalen ble jeg sittende igjen med mange gode ord, men også med en tomhet. Ikke fordi verdiene som ble løftet er feil, men fordi de ikke følges av tydelige valg.
Når fellesskap blir svaret på alt, unngår man å si hvem som skal gjøre hva, betale hva, miste hva og faktisk vinne hva.
Talen er trygg. Den er velskrevet.
Men den illustrerer også et grunnleggende problem i norsk politikk akkurat nå. Vi snakker mye om verdier, men lite om valg.
Fellesskap løftes frem som løsningen på nesten alle utfordringer. Trygghet, beredskap, velferd, inkludering. Alt bæres av «oss». Og i utgangspunktet er det riktig. Samfunn bygges av mennesker, ikke bare av systemer.
Problemet oppstår når fellesskap blir et språklig skjold som gjør at vi slipper å være konkrete. For politikk handler ikke bare om hva vi tror på, men om hva vi velger bort. Om prioriteringer. Om konsekvenser.
Verden rundt oss har blitt hardere, raskere og mer uforutsigbar. Europa mangler energi, arbeidskraft og militær utholdenhet. Teknologi flytter makt raskere enn demokratiet rekker å reagere. Velferdsstatens regnestykke går ikke lenger automatisk opp, heller ikke i Norge.
Likevel får vi høre at vi står sterkt. At tilliten er høy. At fellesskapet bærer oss videre.
Alt dette er sant.
Men det er ikke tilstrekkelig.
Når man ikke sier hvem som skal ta regningen, skyves den bare frem i tid. Når man ikke sier hva som må nedprioriteres, later man som om alt fortsatt er mulig. Når man ikke erkjenner at noen må yte mer, jobbe mer eller bidra lengre, overlates ansvaret til neste generasjon.
Trygghet handler ikke bare om forsvar og beredskap. Den handler om verdiskaping, produktivitet og evnen til å tilpasse seg virkeligheten før den tvinger oss. Det er forskjell på å være optimistisk og å være uforberedt.
Min personlige mening er at Norge nå må ta reelle valg. Det kan bety at staten må gjøre mindre av noe vi har vent oss til. At kommuner må prioritere hardere og akseptere at ikke alt kan opprettholdes samtidig. At flere av oss må stå lenger i arbeid, ikke av ideologiske grunner, men fordi alternativet er å sende regningen videre.
Jeg er villig til å ta slike valg.
Derfor forventer jeg også at landets øverste politiske leder gjør det.
Den virkelige styrken i et demokrati ligger ikke i at alle blir beroliget, men i at folk forstår retningen og aksepterer valgene som tas. Også når de er krevende.
Fellesskap er ikke fravær av konflikt.
Fellesskap er evnen til å stå i den, sammen.
Hvis ikke risikerer vi at ordene blir store, men handlingen liten.
Og det er ikke trygghet.
Det er utsettelse.