Herold

Jeg har lyst til å løfte frem en av de fire statsministrene fra Bergen i dag, Wollert Konow (1845-1924). Han fortjente bedre enn å bli beskrevet som parodisk og patetisk.

Finn Bjørn Tønder BIO

Forresten:hvis du søker etter statsministre fra Bergen er det ikke alltid at han, som ble statsminister for 116 år siden, dukker opp. Wollert Konow representerte nemlig gamle Fana herred da han var statsminister i Norge fra 2. februar 1910 til 20. februar 1912.

Men i de fleste arkiver står han blant de bergenske statsministre: Christian Michelsen, Johan Ludwig Mowinckel og Erna Solberg. Dessuten talte han et meget dannet og pent bergensk.

Derfor er det både ironisk og morsomt at det nettopp var målsaken som førte til at han måtte gå av. Rett og slett fordi han ikke klarte å holde kjeft, men gjorde det klinkende klart at han var en stor tilhenger av landsmålsbevegelsen.

Han kom tilverden på Stend hovedgård i det som nå kalles Bergen sør, og hadde det som sin adresse like til sin død. Han var sønn av en riking i Fana, med samme navn, som både var ordfører og drev stort møllebruk.

Hans mor, Marie Louise Oehlenschläger, var datter av den kjente, danske lyrikeren Adam Oehlenschläger. Han tilhørte med andre ord en rikmannsfamilie som talte dannet og pent, og selvsagt støttet det danske fremfor «et forferdelig landsmål».

Derfor var det direkte oppsiktsvekkende at han som elev på «Katten» i Bergen fikk helt andre tanker om språk. På «Katten» ble han nemlig opptatt av målsaken, og ble så ivrig at han til og med meldte seg inn i Vestmannalaget før han dro til Christiania for å studere rettsvitenskap i 1864.

Det sies at han egentlig ikke var en partipolitiker, men han satt over 25 år i Fana herredsstyre og var ordfører i Fana i hele 15 år. Han havnet på Stortinget i 1879 og satt fast frem til 1888. Han var blant de unge radikale beundrerne av Johan Sverdrup, og regnet seg som republikaner.

Han var med å stifte Venstre og satt i landsstyret til 1889. Han var både odelstingspresident og stortingspresident, men fikk etter hvert et kjølig forhold til Sverdrup, som han mente ikke brydde seg om åndsfrihet og kultur.

Dessuten ville Konow at forfatteren Alexander Kielland skulle få kunstnerlønn, noe Sverdrup var uenig i.

Dermed brøt Konowmed Sverdrup og ville egentlig gi seg med rikspolitikk. Han sa nei til statsrådspost i 1891, og stilte ikke til valg i 1903 og 1906.

Utmeldt av Venstre var han også da han trakk seg tilbake til Stend.

Men så plasserte han seg politisk i Samlingspartiet, egentlig forløperen til Frisinnede Venstre, og lot seg motvillig overtale til å stille til stortingsvalget i 1909 for det nye partiet. Frisinnede Venstre ble valgvinnerne, og det ble klart at de kunne danne regjering hvis de fikk til et samarbeid med Høyre.

Også Christian Michelsen var blitt med i det nye partiet, men han ville slett ikke bli statsminister igjen. Det er blitt sagt at han imidlertid svært gjerne ville ha en regjeringssjef med samme dialekt som seg selv.

Og dermed ble Konow lansert av Michelsen som statsministerkandidat. Han mente Konow var perfekt fordi han egentlig aldri hadde brydd seg om partier og derfor passet som leder av en samlingsregjering.

Konow vegret seg veldig for å samarbeide med Høyre, men på den tiden sa man sjelden imot Michelsen, mannen som fikk oss løs fra Sverige. Og da Konow sa ja måtte han love Høyre at han som statsminister aldri skulle bekrefte at han egentlig støttet målsaken.

Høyre var nemlig veldig opptatt av å bevare det danske skriftspråket. Partiet skulle slett ikke høre snakk om samnorsk og «det som verre var», da den såkalte språkstriden pågikk som verst. I alle fall ikke fra et parti Høyre satt i regjering med.

Konow holdt seg i nesten to år. 28. januar 1912 hadde han imidlertid lovet å holde tale i Bondeungdomslaget i hovedstaden, og blant annet si hva han mente om målsaken. Dette sa han:

«Fra min første ungdom har jeg følt mig varmt, sterkt og inderlig knyttet til landsmaalsbevegelsen. Jeg har vært, og er, og vil alltid vedbli å være takksam i min innerste sjel, fordi jeg en gang ble knyttet til denne sak, og ingen oppoturnistiske politiske hensyn skal formaa mig til at fornekte den oppfatning at maalsaken har været den sak som sterkest har baaret det norske folk fram det siste hundreaar. Det fanatiske had mot denne bevegelse vil nok bli lagt ned om ikke saa mange aar som magteløst og ørkesløst».

Statsminister Konow kunne like gjerne ha sagt at han ledet en regjering som også besto av høyrefolk som oppførte seg som idioter.

Det gikk da heller ikke lang tid før statsministerens tale ble kjent for høyrestatsrådene. Det resulterte i et brev fra høyreleder Jens Bratlie: «Statsministeren har traadt ut av det nøitrale forhold til sprogstriden som maatte være en forutsetning for hans stilling som regjeringschef.»

Bratlie sa senere at brevet kun var ment som en advarsel. Men Konow offentliggjorde innholdet uten at noen den gang forsto hvorfor. Dermed var helvetet i gang, og Høyre trakk seg fra regjeringssamarbeidet, og Konow måtte gå av.

Historiker Alf Kaartvedt har senere beskrevet avgangen som parodisk og patetisk.

Personlig ser jeg det ikke slik. Konow sto for det han mente, og brydde seg om folket. Hadde bare alle politikere vært som ham.

Görings psykiater fikk dessverre rett