Herold

Oppkjøringa mot jul de to siste årene har manglet noe helt essensielt – en scenisk opplevelse av sangene på «Vårres Jul». Etter Hans Rotmos bortgang ble det stille. Nå smeller det på Turnéteatret i Verdal.

Og det til gagns. Musikkteaterets versjon av «Vårres jul» står fram som en tidsreise fra nåtid tilbake til den hedenske tida med solsnu og den sanne forklaringen på hvorfor vi feirer jul.

Med Hanna og Jo Leggen som gjennomgangsfigurer fra den gang til i dag – med slakterens datter Unni som den som bivåner det hele, der hun via en magisk nøkkel reiser fram og tilbake i tid.

Bare for å ha sagt det. Den reaksjonen «Vårres Jul» fikk da den ble utgitt i 1980, som var ille nok, ville mangedoblet seg om dialogene mellom Hanna og Jo Leggen i den hedenske tida også ble speilet i offentligheten.

Det spares ikke på erotiske beskrivelser helt på kanten for å si den sånn. At Hanna og Jo er de som også får grisen Margido som sitt eneste levendefødte barn, bidrar også til den absurde siden av forestillingen.

Mye gris med andre ord.

Og sammen vandrer de tre gjennom flere tidsaldre til grisen Margido skal slaktes av nåtidens slakter.

Alle med sin Rotmo-historikk innabords, vet hvordan den seansen ender.

Det grove språkbruket og de like grove kroppsbevegelsene gir seg etter hvert som tidsaldrene passerer i revy.

Samtidig øker fokuset på sangene fra «Vårres Jul». Med veldig vakre allsangversjoner av «Julegitaren» og «Jul i bakgården» for å nevne to.

Førstnevnte ligger ikke langt bak «Vårres Jul» når det gjelder nydelig refreng. Og så skal det sies at åpningen av forestillingen var direkte magisk.

Når 24 barn fyller scenen i finstemt allsang med «Vårres jul» var det lett å bli rørt.

Det er lov å sette spørsmålstegn ved noen av tablåene – noen av dialogene. Det var ikke alt som vekket like stor begeistring.

Det som gjorde nettopp det var prestasjonene av de på som fylte rollene på scenen. De 24 barna er nevnt. Blant dem finnes garantert talenter som vil vokse seg store på teaterscenene i Verdal.

Men det er bare å gi seg ende over av prestasjonene til Ingvild Overmo som Hanna Leggen og Espen Hovdahl som Jo Leggen.

Overmo har tidligere briljert i flere forestillinger på Heimtun Grendehus i Leirådal. Hovdahl regjerer også der som han også gjør på Bjartan og Lunheim i Helgådal.

Noen vil kanskje ta begrepet overspill i sin munn. Men i Hans Rotmos univers finnes ikke den beskrivelsen.

Resten av ensemblet leverer og vel så det. Rollen som tidsreisende Unni står faktisk ikke fram som særlig enkel. Torine Haugmark har full kontroll.

Det samme har Gjermund Julnes som slaktar’n og Bjørnar Myhre som gestaltet flere rollefigurer.

Så var den sann glede å bevitne stikket til Donald Trump – effektuert av Håkon Trønnes som den godt voksne grisen Margido.

Hva det handlet om? Ta turen til en forestilling av «Vårres jul» på Turnéteatret og se selv.

Teaterversjonen av «Vårres Jul» ble først satt opp på Trøndelag Teater i 1998, med Hege Rohde, kona til Hans Rotmo, som instruktør. Hun var også til stede under fredagskveldens premiere i Verdal.

Siden har det blitt satt opp på Nord-Trøndelag Teater to ganger – sist i 2005. Det er altså 20 år siden.

At den har et potensial som strekker seg over landet, er det liten tvil om. Det fortjener ettermælet til Hans Rotmo.

Fakta: Vårres Jul

Advarer før «Vårres jul»