Herold

Det dukker stadig opp fortellinger i offentligheten om at vi må «ta tilbake» en nasjonal renhet, og store visjoner om en (tapt) gullalder som egentlig aldri fantes.

Det er et trist skue, men interessant å se på som en barnlig lengsel etter noe rent og perfekt. Det er en slags fantasi om det uforstyrrede og trygge, som et spedbarn som drømmer om å være ett med moren, før det vanskelige begynner, før møtet med det fremmede, før man forstår at andre mennesker også er selvstendige personer med egne liv.

Følelse av tap

Resultatet av slike fantasier blir at innvandrere og minoriteter blir sett på som noe «urent» som må fjernes for at «vi» skal føle oss hele og trygge. Men paradokset er: denne reaksjonen avslører at det fremmede alltid har vært der. Det har alltid vært en del av oss og vår kultur.

Innvandrere og minoriteter blir derfor et symbol på noe som ødelegger fantasien om renhet. De er et bevis på at den rene kulturen aldri fantes, at det alltid har vært innflytelse utenfra. Dette kan avstedkomme angst, og en følelse av tap av noe som egentlig aldri var der.

Enkle svar

Det farlige er ikke fantasiene i seg selv. Vi har alle behov for simplifiseringer og enkle svar når livet kjennes komplisert og krevende. Faren oppstår når politikk bygges på slike myter. Når man prøver å gjøre disse drømmene om renhet til virkelighet, får det virkelige konsekvenser: utestengning, diskriminering, fremmedgjøring og vold. Sagt med andre ord: forsøket på å forme samfunnet etter visjoner tuftet på en enhetlig kultur, en inngruppe og utgruppe, blir i seg selv menneskefiendtlig.

Så her er et viktig spørsmål for det nye året: hva om vi heller prøvde å komme oss gjennom denne lengselen etter det rene og perfekte, i stedet for å handle på den? Hva om vi erkjente at vi sørger over noe som aldri fantes? Da kunne vi kanskje utvikle en forståelse av nasjonal identitet og tilhørighet som omfavner det forskjellige, både i oss selv og i andre, uten å volde skade på livets mangfold.