Unge i arbeidslivet: Når ord ikke blir handling
Hvis vi virkelig mener at talent er vår viktigste ressurs, må vi handle deretter, skriver Mikkel Sibe i dette debatinnlegget.
Nylig uttalte NHO at 94 prosent av bedriftene de har snakket med, har iverksatt tiltak rettet mot unge. Samme kveld sa arbeids- og inkluderingsministeren at de med utdanning som regel finner jobb, og at bekymringen først og fremst gjelder dem uten formell utdanning. På papiret høres dette beroligende ut. I praksis opplever mange unge noe helt annet.
En av de mest åpenbare selvmotsigelsene i arbeidslivet i dag er hvordan krav om erfaring stenger unge ute, samtidig som vi snakker om arbeidskraftmangel. Stillingsannonser krever ofte flere års erfaring, mens virksomheter samtidig melder om behov for nye talenter.
Resultatet er et system som ekskluderer motivert og kompetent ungdom før de engang får muligheten. Dette er først og fremst et spørsmål om ledelse. Mange organisasjoner jakter den perfekte kandidaten; den med lengst erfaring og mest polerte CV. Men i en verden preget av rask endring er kompetanse mer enn antall år i samme rolle. Omstillingsevne, digital forståelse, læringsvilje og nye perspektiver blir stadig viktigere. – Noen som ikke vet forskjell på «mitt» og «ditt»
Når myndighetene sier at utdannede unge som regel kommer i jobb, bør vi stille et viktig spørsmål: Hvis utdanning ikke gir reell inngang til arbeidslivet, trygg overgang til arbeid eller rom for å bygge erfaring, hvilken funksjon har den egentlig? For mange unge fremstår situasjonen som en tap–tap: Du får ikke jobb med utdanning fordi du mangler erfaring, og ikke jobb uten utdanning fordi du mangler kvalifikasjoner.
Jeg forstår at flere ansatte innebærer kostnader, og at opplæring tar tid. Men dersom virksomheter ikke har kapasitet til å utvikle nye talenter, er problemet ikke mangel på kvalifiserte unge, men en snever forståelse av investering og ansvar.
Hvis vi virkelig mener at talent er vår viktigste ressurs, må vi handle deretter. Å snakke om tiltak holder ikke. Noen må ta risikoen: ansette, lære opp og gi tillit. Alt annet er fine ord, og en dør som forblir lukket.