Herold

Konservative trossamfunn har gått sammen om å lage en «Felleskristen erklæring om kjønns og seksualitetsmangfold.» Den ble lansert oktober 2024, den er tilgjengelig på nettet.

Der slås det fast at ekteskapet mellom mann og kvinne er normen, alt utover det er former for seksualitetsmangfold som bryter med Bibelens skapelsesteologi og Jesu etiske undervisning.

Den homofile er skapt i Guds bilde, sier erklæringen, men ikke på linje med den heterofile.

Den norske kirke har diskutert homofili i årevis. Debatten landet til slutt på at det er mulig å ha to forskjellige syn ved siden av hverandre. Alle som lever i likekjønnede forhold er nå velkomne til å gifte seg i kirken. Bispemøtet har beklaget den skaden kirken har påført skeive.

Et samlet bispemøte sa i februar 2022 at : «Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt innover seg homofile og lesbiskes livssituasjon. Kirken har ikke klart å gi troverdig uttrykk for anerkjennelse av alles menneskeverd og kjærlighet.»

Den konservative felleskristne erklæringen derimot, åpner ikke opp for at man kan leve med to syn på homofili. Hvilket ansvar kjenner forfatterne og underskrivere av erklæringen for den homofile og lesbiske kristne? Anbefaler underskriverne at skeive avslutter tilknytningen til menigheter og organisasjoner som står bak erklæringen, og går ut av trossamfunnet?

Mange har et hjem i menighetene som nå tydeligere enn tidligere har beskrevet sin oppfatning om homofili. Hva skal den skeive troende gjøre nå?

Jeg mener den felleskristne erklæringen mangler noe vesentlig, nemlig et sjelesørgerisk perspektiv. Hvordan kan forfatterne av erklæringen mene noe så sterkt om andre uten å ta den andres perspektiv? Se den andre med Guds øyne? Skal virkelig kristne skeive forsake den livslange trofaste kjærligheten og la være å gifte seg med en av samme kjønn?

Skal man virkelig miste menighetsfelleskapet om man som skeiv kristen gifter seg?

Erklæringen som så mange konservative kristne trossamfunn har underskrevet, bruker begreper som bibelske sannheter. Man holdt seg tidligere til Paulus ord om at kvinner skulle tie i forsamlinger, dette praktiseres annerledes nå, hvordan kan en tidligere bibelsk sannhet ha endret seg slik? Det samme gjelder skilsmisse, det var uaktuelt å akseptere det tidligere, nå er skilsmisse og gjengifte mer godtatt.

Så enkelt livet virker for forfatterne av den felleskristne erklæringen! Hva den homofile eller lesbiske kristne skal gjøre med livet og kjærligheten, det sier ikke erklæringen noe om. Det å ikke kunne skape seg et hjem med en livspartner, å ikke kunne være omsluttet av trofast kjærlighet gjennom et langt liv, det virker ikke som det utfordrer dem som står bak erklæringen.

Oppfordringen om å møte hverandre med respekt og vennlighet, virker som en meget fattig trøst sammenlignet med å måtte forsake et livslangt samliv med en av samme kjønn.

Sannsynligvis kjente ikke Paulus til homofili som en legning, men omtaler det som utskeielser. Er det begrensinger i Guds ord? Ja, det finnes oppfatninger preget av tiden det ble skrevet. Bibelen har evangeliet som det sentrale, Guds kjærlighet til alle mennesker.

Andre tema kan være tidsbestemt og preget av samfunnets syn den gangen det ble nedtegnet.

Jeg håper alle trossamfunn i Skien og Porsgrunn tar debatten helt nede på grasrota. Det er et rikt mangfold av trossamfunn her. Mange av menighetene oppstod som en protest mot at det bare var prester som kunne forkynne og forstå Guds ord. Lekmannsbevegelsen er en sterk bevegelse.

Jeg håper man ser det inkonsekvente i å åpne opp for skilsmisse, at kvinner kan tale i forsamlingen, mens synet på homofili ikke kan rokkes. Ikke minst håper jeg at kvinner deltar i debatten. Kan man virkelig med hånden på hjertet fortelle et annet menneske, at akkurat du ikke kan leve i et livslangt samliv, at akkurat du ikke kan være med i vårt kristne felleskap?

Min vurdering er at det kan man ikke.