Herold

Planene for nye datasentre er ei radikal utfordring for bosettinga i Nord-Norge. De er godt egna til å sette store deler av det eksisterende næringslivet ut av spill, fordi den reine elektriske energien vi produserer plutselig er en internasjonal vare som selges i form av kunstig intelligens.

Som referanseog klangbunn for alle tallene som kommer i det videre, la oss først se på tall som Mo Industripark forteller om seg sjøl. De har en årlig energidistribusjon (totalt) i industriparken på 2 200 GWt, og industriparkens 110 bedrifter gir arbeid til 2 900 personer. Og de sier også at de gjenvinner 400 GWt av energien.

Et annet faktagrunnlag, som er henta ut av NVEs gode og åpne datatjeneste, sier at den årlige middelproduksjonen av strøm basert på vannkraft i Nordland, Troms og Finnmark er på hhv. 17 494, 3 093 og 1 598 GWt. Og som leser trenger du ikke bekymre det med at du ikke veit hva en «GWt» er, annet enn at det er en måleenhet for mengde strøm.

Så til datasentrene. Hva snakker vi helt konkret om når vi leser om store datasentre i nyhetene? Hva er et datasenter, hvor mye energi trenger det?

For å gå rett på sak:Det er kunstig intelligens som mest av alt representerer behovet for de virkelig store datasentrene. Nærmest over natta har det oppstått et nærmest umettelig behov for det vi kaller regnekraft. Kunstig intelligens er i dag basert på kompliserte statistiske beregninger, for å lage talen din må ChatGPT utføre vanvittig mange vanskelige regnestykker. Disse regnestykkene trenger spesielle «regnemaskiner» (GPUer), og disse enhetene trenger relativt mye strøm for å kunne arbeide. De nye store datasentrene er først og fremst et kolossalt stort antall slike regneenheter.

De «gamle» datasentrene bruker mye av energien på å lagre store mengder data, og å gjøre relativt enkle arbeidsoppgaver på slike data. For å sette det i et konkret perspektiv: Nasjonalbiblioteket lagrer innholdet fra alle publiserte aviser og bøker pluss veldig mye andre data Norge digitalt (vi snakker om store datamengder i et nasjonalt perspektiv), og Nasjonalbiblioteket gir hele befolkninga tilgang til sånt innhold på nett. For å gjøre det trenger Nasjonalbiblioteket mindre enn 100 KW strøm inn i datasenteret i fjellet i Mo i Rana.

Når Aker og Nscale vil bygge et stort datasenter utenfor Bjerkvik utenfor Narvik har de et behov i starten på 230.000 KW strøm, i neste omgang 520 000 KW. Ikke for å lagre data inn i evigheten, men for å skrive bryllupstaler i øyeblikket.

Så la osssette dette inn i perspektivet som jeg innleda med. Hvor stort er egentlig datasenteret utenfor Bjerkvik utenfor Narvik? La oss for diskusjonens skyld anta at Aker/Nscale vil bruke all kapasiteten på 520.000 KW. Da vil de ha et årlig behov på 4600 GWt, et tall som vel ikke sier folk flest noe som helst.

Om vi bruker vindkraft fra Trøndelag (husker dere Fosen og konfliktene der?), så vil dette ene datasenteret bruke opp så godt som all strømmen derfra (4760 GWt i et godt år). All vannkraft fra Finnmark vil dekke en tredel av behovet, for Nordlands del vil 27 % av all vannkraft gå til dette ene datasenteret.

Aker/Nscale har aleine annonsert minst tre slike datasentre i Nordland, i Korgen og på Fauske (bare Bjerkvik/Narvik har offentlige energibehov tilgjengelig). Og de er ikke aleine. Flere andre, små og store, melder seg på banen nå. Kort oppsummert er det planer nok om datasentre i Nordland aleine til at all energi fra vannkraft blir brukt til kunstig intelligens.

Så hva har vi igjen når datasentrene har brukt energien? Arbeidsplasser?

Det verserer noen tall for antall arbeidsplasser i et datasenter på størrelse med Bjerkvik/Narvik. Kanskje rundt et par hundre arbeidsplasser. Antakelig vil noen få være knytta fysisk til datasenteret, resten kan ha bortekontor omkring i verden.

Og energien da?Et av de største datasentrene for forskning i Europa ligger i Finland. Der forteller de at de gjenbruker 95 % av energien til oppvarming i byen der datasenteret ligger. Jeg kan ikke se at noen av de store initiativene i Norge har planer om gjenbruk. Antakelig fordi det ikke stilles slike krav. Plasseringa av datasenteret «i Narvik» ser f eks ut til å være motivert i kortest mulig avstand til et energiknutepunkt, og ikke muligheten til å bruke energi flere ganger (i virkeligheten skal det ligge i Kvandal, et stykke opp fra Bjerkvik).

Men har vi ikke bruk for slike datasentre?

Jo, vi har brukfor noen. Utfordringa er å bygge ut i en takt som vi har kontroll med. En takt som gjør det mulig å ha gode samfunn for folk, også i Nord-Norge. Sett fra London eller San Francisco er ikke Norge stort mer enn kaldt klima, et politisk stabilt land og tilgang til grønn og billig energi. De kjøper billig energi, produserer dyr kunstig intelligens som selges i hele verden.

Formålet med de radikale planene som vi nå begynner å bli kjent med, er primært å tjene penger på å tilby tjenester i et globalt marked. Størrelsen på det som bygges nå kan på ingen måte forsvares med et norsk eller nordisk marked – de kan forsyne mange flere omkring i verden. Og brorparten av investeringene går til å betale for varer fra store selskaper i andre land (USA).

Strømmen i nord er ikke gratis – og den er ikke uendelig

For osssom bor i Nord-Norge, er naturligvis det store spørsmålet hvordan en sterk konkurranse om elektrisk energi vil påvirke vårt mikrokosmos.

Folk flestvil jo merke at strømmen blir dyrere, men det klarer vi vel å leve med. Verst er det for den kraftkrevende industrien – marginene er allerede små for verk i Mosjøen, Mo i Rana (se innledninga), Straumen og Finnfjordbotn. Om disse verkene legges ned, vil det ha store konsekvenser for Nord-Norge.

Antall arbeidsplasser som står i fare, både direkte og indirekte, er veldig mye større enn de som etableres i de nye datasentrene. Andre næringer vil også fort merke knapphet på grønn energi.

Kort oppsummert påstår jeg at det er stor fare for at Nord-Norge får mindre og mindre igjen for at vi bruker store landområder for å produsere grønn energi. Utnyttinga av energien flyttes effektivt ut av landsdelen, og ut av Norge. Vi mister en betydelig del av fordelen med å produsere råvaren elektrisk strøm her vi bor, et viktig bidrag til «Det sku bo folk i husan» er i spill.

Referanser: