Herold

Trump tar Venezuela og gjør krav på Grønland, og åpner slik presedens for at Putin kan gjøre tilsvarende krav på Svalbard.

Harmoni heter Russlands nye lyttesystem på havbunnen i Arktis. Det går foreløpig fra Kolakysten til Novaja Zemlja og videre til Franz Josef Land og inneholder mye vestlig teknologi, anskaffet via stråselskaper, ofte gjennom flere ledd.

RFS Ivan Papanin heter Russlands første væpnede isbryter. Bygget ved Admiralitetsverftet i St. Petersburg seilte 9.000-tonneren i september langs Norskekysten for å slutte seg til Nordflåten. Papanin kan væpnes med Kalibr kryssermissiler og Uran sjømålsmissiler. To modifiserte fartøyer i klassen bygges for grensevakten, som er del av sikkerhetstjenesten FSB.

Her i Norgehar Utenriksdepartementet (UD) og Forsvarsdepartementet (FD) ikke falt på å ta av sine store informasjonsressurser for å informere om Harmoni og Papanin. Og man utnyttet ikke 100-års feiringen av Svalbard-traktaten og norsk suverenitet. Vi markerte ikke presedensen i at vi hadde militære styrker på Svalbard gjennom store deler av krigen, med kamper flere ganger og 25 falne, derav to briter og en svensk frivillig.

Litt har UD og FDinformert om at russerne har gjenopptatt militær aktivitet på Novaja Zemlja og Franz Josef Land. Men se på kartet. Svalbards nordøstligste øy er Kvitøya. Der håndhever vi strenge restriksjoner. Kvitøya ligger tett opp til delelinjen. Rett på den andre siden ligger russiske Viktoriaøya. Der foregår ting. UD og FD informerer ikke.

JOHN BERG bio

I novemberkommenterte Aftenpostens Rakel Haugen Strand bra om at det kinesiske containerskipet Istanbul Bridge seilte Nordøstpassasjen langs hele Russlands nordkyst til Europa. Kineserne kalte seilasen for åpningen av den første containerruten i Arktis. Hverken UD, FD eller norske forskere har hatt særlig å bidra med om russernes ambisiøse satsing på Arktis og ressursene der. I dag mangler russerne penger. Men planen er ikke bare å utnytte olje- og gassforekomstene til det ytterste. Mens vi tror vi oppnår noe ved å avstå fra å ta opp mineraler fra havbunnen i våre farvann, er russernes plan å sope havbunnen tom i flerdobbelt så store områder. Russerne hevder at russisk havbunn strekker seg til Nordpolen.

Vi kan øyne konturene av en plan der Kina, eventuelt USA eller begge, går inn med finansiering. Det har fremgått av russiske kilder at Kreml ser for seg at når de er over den økonomiske bakkekammen, vil inntekter fra Arktis generere en ytterst romslig stormaktsøkonomi. Regnestykket virker realistisk.

Russerne harallerede i dag to nye sivile, atomdrevne 33.500-tonns isbrytere av Arktika-klassen, Arktika og Sibir, i Nordøstpassasjen. Avhengig av finansieringen ligger ialt syv i planene. De tre neste er Ural, Jakutja og Tsjukotka. Arktika og Sibir er lett kjennelige på at overbygningen er malt i brede, horisontale striper i det russiske flaggets farger. Ingen skal få tvile på hvem som kommer her!

Videre fremoverplanlegges en enda større klasse atomdrevne isbrytere for å bryte bredere råk for enda større kommersielle fartøyer, og for fartøyer og rigger som skal hente mer olje og gass og mineraler fra havbunnen. Når pengene kommer, fra den ene kilden eller den andre, må vi regne med høy prioritet til disse byggeprogrammene.

Det kan vel hende at russerne undres over at alt dette ikke fører til mer debatt og analyse her hos oss. Ser vi ikke konsekvensene for vår sikkerhet og regelbaserte handlefrihet? Hvor langt vest- og sørvestover i havet akter russerne seg? I dag trekker de seg fra viktige deler av fiskerisamarbeidet, skyggeflåten seiler og i Finskebukten bunnsleper kaptein Kabeltang ankeret.

Betydelige endringer i Russlands maritime strategi vekker heller ingen påtagelig interesse hos oss. Tradisjonelt har Atlanterhavet hatt første prioritet. Nå er prioriteringen Arktis, Stillehavet og først på tredjeplass Atlanterhavet. Til grunn ligger utvilsomt både de kommersielle planene og sjøstrategien. I åpen forakt for havenes frihet har russerne annonsert drakoniske regler om at fremmede lands marinefartøyer som vil seile i Arktis må melde inn sine planer 90 dager i forveien. Det tillates bare ett fartøy av gangen. At slike regler ikke håndheves, skyldes rett og slett at bortsett fra vestlige atomdrevne ubåter, seiler vestlige marinefartøyer lite i disse farvannene. Og vestlige ubåter har russerne pinlige problemer med å lokalisere.

At Stillehavetnå prioriteres foran Atlanterhavet, kan skyldes at ubåtbasen Rybatskij på Kamsjatkahalvøya ligger vesentlig bedre til for uoppdaget ut- og innseiling enn basene på Kolahalvøya. Atomdrevne ubåter er blitt overført fra Kola til Rybatskij. Det tvinger USA til å overføre ytterligere marinefartøyer fra Atlanterhavet til Stillehavsregionen. Det spiller nok også inn at Kreml neppe synes at Kina bør være enerådende utfordrer til USA i regionen.

President Donald Trump tar Venezuela og gjør krav på Grønland, og åpner slik presedens for at president Vladimir Putin kan gjøre tilsvarende krav på Svalbard. Vi synes anelsesløse om at vi signaliserer at forsvar av Svalbard knapt er tema, blant annet ved at sterke krefter ønsker å anskaffe amerikanske maritime og taktiske helikoptre uten tilstrekkelig rekkevidde og lasteevne, og forkaste versjoner av europeiske AW101 (redningshelikoptret SAR Queen) som vi allerede har bygget ut teknisk infrastruktur og komptanse for, og som har rekkevidde og lasteevne til overmål.

Russerne kan sefor seg en rask operasjon, et fait accompli. Eksempelvis fra Viktoriaøya. På tide å pønske ut mottrekk?

Regjeringen Støre kan lære klar tale av dansker, svensker og finner. Og det går an å ordlegge seg! Da vår flåtesjef på 1990-tallet, kontreadmiral Kjell Amund Prytz, besøkte den russiske flåten, overrakte han som gave en norsk marine offiserssabel, med replikken: «På den betingelse at den aldri brukes mot Norge.»