Herold

Det er lett å bli revet med når et stort prosjekt endelig materialiserer seg. Når datasenteret på Varpet omtales som et «gullkort», når det sies at «nå går toget», og når formannskapet beskrives som samstemt imponert, er det forståelig at mange tenker: Endelig skjer det noe.

Men nettopp da er det grunn til å stoppe opp. Ikke for å være negativ, men for å stille det spørsmålet som ofte forsvinner når entusiasmen tar over: Hva er dette prosjektet – helt konkret – og hva er det ikke?

Datasenteret på Varpet er reelt. Det bygges og settes i drift. Det er ikke en visjon eller en PowerPoint-presentasjon. Det er positivt. Samtidig er det avgjørende å skille mellom infrastruktur og verdiskaping, og mellom fortellinger og faktiske ringvirkninger.

«KI-fabrikk» er et ord som skaper feil bilde

Begrepet «KI-fabrikk» gir assosiasjoner til et sted der kunstig intelligens utvikles: Der kompetansemiljøer bygges, der forskere og utviklere arbeider, der modeller trenes og programvare skapes. Slike miljøer oppstår ikke som følge av tilgjengelig kraft og kjøling alene.

Et datasenter leverer i hovedsak tre ting: Strøm, kjøling og fysisk sikring. Det er viktig infrastruktur. Men det betyr ikke at Drangedal blir et senter for KI-utvikling. Dersom datasenteret brukes til KI-formål, skjer utviklingsarbeidet der kompetansen allerede er etablert – i større byer, ved forskningsmiljøer og i etablerte teknologiklynger. Drangedal blir i så fall vertskap for maskinvare, ikke hjemsted for kompetansen.

Dette er ikke en kritikk, men en presisering. Forskjellen er vesentlig.

30–40 arbeidsplasser er normalt – ikke eksepsjonelt

Det vises til 30–40 arbeidsplasser på sikt, og til at rundt 20 allerede er rekruttert lokalt, inkludert sikkerhetstjenester. I datasentersammenheng er dette ikke et høyt tall. Det er i tråd med det som er vanlig for anlegg av denne typen.

Jobbene knytter seg i hovedsak til drift, vedlikehold, sikkerhet og teknisk oppfølging. Det er stabile og viktige arbeidsplasser, men de etablerer ikke et nytt kompetansemiljø og representerer ikke et teknologisk sprang. Når slike tall omtales som grunnlag for «enorme ringvirkninger», er faren at forventningene skrus høyere enn realitetene tilsier.

En global modell gir begrenset lokal verdiskaping

Datasenteret organiseres etter en velkjent modell: Én aktør eier og tilrettelegger infrastrukturen, teknologipartnere leverer strøm- og kjøleløsninger, og internasjonale selskaper håndterer drift og vedlikehold. Modellen er profesjonell og effektiv, men innebærer også at verdikjedene i stor grad ligger utenfor vertskommunen.

Det vil komme lokale oppdrag og noe aktivitet i randsonen. Men dette er forventede og moderate ringvirkninger – ikke et nytt lokalt næringsøkosystem. Skal man hevde noe annet, må det underbygges med konkrete planer og tall.

50 MW sier mye om strøm – lite om lokal gevinst

Å vise til et effektbehov på 50 MW og sammenligne det med forbruket til 20.000 husstander gir prosjektet tyngde. Men energimengde i seg selv sier lite om lokal nytte.

Det avgjørende er hvilke inntekter som tilfaller kommunen, hvilke forpliktelser som følger med, og hvilke kostnader og risikoer som påløper over tid. Det er disse forholdene som må ligge til grunn for politiske vurderinger – ikke størrelsen på transformatoren.

Formannskapets rolle er å styre, ikke å bli imponert

Det er verdt å minne om at formannskapets rolle ikke er å la seg begeistre, men å styre. Begeistring er ikke et styringsverktøy. Når et prosjekt løftes fram som strategisk viktig for kommunen, følger det et ansvar for å dokumentere konsekvenser – ikke bare muligheter.

Dersom slike avklaringer skyves til «senere faser», er det i praksis det samme som å godta prosjektets premisser uten motytelser. Erfaring tilsier at kommuner sjelden står sterkere i forhandlinger etter at forventninger er oversatt til vedtak.

«Nå går toget» bør utløse kontrollspørsmål

Tidspress brukes ofte for å skape enighet. «Nå går toget» er et effektivt bilde, men også et signal om at vanskelige spørsmål risikerer å bli utsatt eller forbigått.

Hva er det konkret kommunen nå forventes å gjøre? Hvilke ressurser skal settes inn, med hvilket mandat og med hvilke målbare forventninger til resultat? Og hva skjer dersom videre utbygging stopper opp, eller forutsetningene endrer seg?

Den største risikoen er forventningsboblen

Datasenteret på Varpet kan bli et positivt tilskudd til Drangedal. Risikoen ligger ikke i prosjektet i seg selv, men i forestillingen om at dette alene representerer et vendepunkt for kommunen.

Når sterke fortellinger får erstatte nøkterne analyser, har Drangedal – som mange andre små kommuner gjennom ulike omstillingsprosesser – erfart at avstanden mellom forventninger og faktisk effekt kan bli stor. Det er derfor ikke negativt å stille kritiske spørsmål tidlig. Det er god styring.

Hva bør avklares før flere vedtak fattes?

Før prosjektet løftes ytterligere politisk, bør noen grunnleggende forhold legges åpent fram:

– Hva er forventet netto bidrag til kommunens økonomi over tid?– Hvilke forpliktelser påtar kommunen eller kommunale selskaper seg?– Hvilke ringvirkninger er realistiske, og hvilke er ønsketenkning?– Hva er plan B dersom videre utbygging uteblir?– Og hvilke konkrete tiltak er planlagt for å utvikle lokal kompetanse, dersom ambisjonen er mer enn drift og vakthold?

Varpet kan bli et velfungerende datasenter med stabile arbeidsplasser og aktivitet. Det er i seg selv positivt. Men infrastruktur er ikke det samme som et teknologisk gjennombrudd.

Det som virkelig ville vært uklokt, er ikke å være kritisk – men å la seg blende av store ord før de harde tallene ligger på bordet. Når vi slutter å stille spørsmål fordi «alle er enige», er det ikke toget som går. Det er styringen som blir stående igjen på perrongen.