Nifs advarsel til oss tullinger
Ian McEwans (77) nye roman er en spennende thriller og en dystopi som holder et speil opp foran oss som danser mens skipet er i ferd med å synke.
Ian McEwan: «Hva vi kan vite»
Nifs advarsel til oss tullinger
Ian McEwans (77) nye roman er en spennende thriller og en dystopi som holder et speil opp foran oss som danser mens skipet er i ferd med å synke.
Det finnes et ørlite fnugg av trøst i Ian McEwans nye roman: Hele menneskeheten ble ikke utryddet av kjernefysiske kriger på 2000-tallet. Bare halve.
«Hva vi kan vite» er 77-årige McEwans 18. roman, og muligens en av hans beste. Definitivt hans mest dystopiske.
Den blir omtalt som science fiction uten science. Han har luftet sin framtidspessimisme i tidligere romaner, blant annet i «Solar» (2010) om klimakrisen og i «Maskiner som meg» (2019) om kunstig intelligens.
Det spesielt minneverdige ved denne produktive britens forfatterskap er hans evne til å dykke ned i vår samtids etiske og politiske dilemmaer og skape litteratur fri for lettkjøpte fraser og klisjéløsninger.
Lesverdig er han alltid.
Galskapen
som bakteppe
«Hva vi kan vite» byr på flere lag av litterære sjangere. Krim, politikk, biografi, litteraturhistorie, ekteskapsdrama, naturvitenskap – i tillegg til det høyst foruroligende bakteppet, som er verdenssituasjonen etter det han omtaler som «Galskapen».
Romanen foregår på to tidsplan, 2119 og 2014.
Jeg-personen i 2119 er historieprofessoren Tom Metcalfe og hans nostalgiske fascinasjon for den litterære perioden 1990 til 2030.
Tom bor i et Storbritannia som er redusert til et arkipelag av små øyer, nærmest fjelltopper som stikker opp av et sterkt forhøyet havnivå. Dette er resultatet av en voldsom tsunami, 70 meter høye bølger som ble utløst da en dårlig konstruert russisk interkontinental rakett eksploderte over Atlanterhavet, 6400 kilometer fra sitt opprinnelige mål i det sørlige USA.
Oversvømmelsen skyldtes et russisk forkjøpsangrep i 2042 og medførte at store deler av Europa, Vest-Afrika og Nord-Amerika druknet i vannmassene. Byer som London, Rotterdam, Hamburg, Lagos, Paris, St. Petersburg og utallige andre forsvant. Over 200 millioner omkom.
Hva vi kan vite
Ian McEwan
Roman
««Hans mest dystopiske, kanskje hans beste»
Nostalgi om
vår tid
Tom og hans akademiske kolleger mener «Galskapen» startet om lag ved Russlands invasjon av Ukraina i 2022, og fortsatte med diverse kjernefysiske klimakriger mellom India og Pakistan, Saudi-Arabia og Iran, tre kinesisk-amerikanske kriger og et USA som er styrt av innbyrdes stridende krigsherrer.
De fleste konfliktene er generert av KI-råd om at angrep er det beste forsvar. Oppsummert: Verdens ni milliarder innbyggere er redusert til 4 millioner.
Kanskje ikke underlig da at det blant voksne akademikere florerer en nostalgi omkring tida forut for «Galskapen», altså «vår tid». Da kunne man gå tur i blomsterenger, svømme i fossefall og attpåtil komme over noe så forhistorisk som et pinnsvin.
Problemet er at den yngre generasjon i 2119, altså studentene, blir rasende og boikotter forelesninger om «gamle dager» og det de omtaler som fortidas tullinger (altså oss) og deres neonlys og hamburgere.
Jakten på
diktet
Toms forskning konsentreres rundt jakten på et forsvunnet dikt fra 2014. Da deklamerte den (fiktive) berømte britiske poeten Francis Blundy diktet «Krans til Vivien» på sin kones 54-årsdag. Det dreide seg om en sonettkrans, bestående av 15 sonetter. «Innrøm det. Mine femten overgår John Donnes beskjedne syv,» skrev han i sine notater.
«Krans til Vivien» fantes bare i ett eksemplar, nedtegnet på en pergamentrull, som siden er sporløst forsvunnet. I ettertid ble det omtalt som et mesterverk og ble tillagt nærmest overjordiske profetiske kvaliteter.
Konspirasjonsteorier florerte; noen hevdet at folk i olje- og gassindustrien hadde betalt Francis Blundy for å holde diktet skjult. I virkeligeten var dikteren en svoren klimaskeptiker som bannet i raseri hver gang bilen hans ble heftet av klimademonstranter.
De udødelige
Francis og Vivien Blundy var vertskap for en litterær elite kalt «Låvekretsen», ikke ulikt virkelighetens Bloomsbury-krets.
Med sedvanlig sans for ironi skildrer McEwan fødselsdagsselskapet der diktet ble framført. Gjestene omtalte det som «Det andre udødelige middagsselskapet». Det første udødelig fant sted i London i 1817 med gjester som William Wordsworth, John Keats og Charles Lamb.
Hos Francis og Vivien Blundy hang genierklæringene løst: «Det var en middelaldersk livegenskap hjemme hos dem.» Han rikket seg aldri fra stolen, han var tross alt et geni.
Romanens siste del er Viviens versjon av historien, naturligvis med ingredienser av mindre poetiske livserfaringer; et tidligere ekteskap med en mann som fikk alzheimer, gjentatt utroskap og en egen forsømt karriere. Men hun skrev, i en klok og framtidsrettet bevissthet om at alt du etterlater deg digitalt vil dukke opp igjen: Skyen vet alt om alt.
Det finnes så mange fascinerende tråder i «Hva vi kan vite», at det er bare å begynne å nøste i Ian McEwans herlige blanding av ironi og alvor, glimrende oversatt av Einar Blomgren.