Herold

I det siste har flere fremtredende politikere og samfunnsdebattanter hevdet at innvandring svekker velferdsstaten. Det kan virke som om stadig flere slutter seg til dette narrativet, som til stadighet gjentas- til det fremstår som en sannhet. Slik er det kanskje ofte i politikken.

Nødvendig å gå nye veier i asyl- og integreringspolitikken

Innvandring fremstilles gjerne som årsaken til sosiale problemer i Norge. Lav sysselsetting, utenforskap og såkalte parallellsamfunn trekkes frem som bevis på at «det har kommet for mange». Dette er etter mitt syn en forenkling.

Internasjonale erfaringer viser at utfallet av innvandring i stor grad avhenger av politikken som føres etter ankomst.

Land som Canada lykkes bedre fordi nyankomne raskt kobles til arbeid, utdanning og lokalsamfunn. Kompetanse kartlegges tidlig, og mange får mentorer i samme bransje. Resultatet er raskere inkludering og høyere sysselsetting.

Nei til en flyktningpolitikk mot høyre

Spørsmålet vi bør stille oss, er derfor ikke om innvandring er et problem, men hvordan vi faktisk inkluderer mennesker.

I dag tilbringer mange flere år i introduksjonsprogram og norskopplæring uten reell kontakt med arbeidslivet. Mange har høy utdanning, men blir sittende fast i et tungrodd godkjenningssystem.

Ventetid, manglende anerkjennelse av kompetanse og få praksisplasser gjør at verdifulle ressurser går tapt. Passivitet skaper ikke inkludering – den skaper utenforskap.

Dårlig inkludering er dyrere enn god inkludering.

Verden preges av krig og humanitære katastrofer. Over 123 millioner mennesker er på flukt eller internt fordrevne, blant annet som følge av krigene i Sudan, Gaza og Ukraina (FN, juli 2025).

Selv om Norge ikke fører krig på eget territorium, er vi del av et militært fellesskap og produserer krigsmateriell som brukes i konflikter andre steder. Det forplikter.

Vi er også et av verdens rikeste land, med et oljefond på rundt 20.000 milliarder kroner. Det forplikter.

Samtidig ser vi en politisk utvikling i Europa og USA der man leter etter fiender – og sørger for å hate dem. Nasjonalisme og autoritære strømninger er på fremmarsj, og ytringsrommet preges stadig oftere av en hard, ensrettet og til tider hatefull retorikk. Innvandringsdebatten blir dermed sterkt polarisert.

Jeg skulle ønske flere stoppet opp og reflekterte over hvordan dette oppleves for norske innbyggere med annen landbakgrunn, når pekefingeren igjen og igjen rettes mot dem med budskapet: Du er problemet.

Inkludering må være et felles ansvar – for staten, arbeidsgivere, lokalsamfunn og oss alle, både for nordmenn har kommet flyttende, og nordmenn med lang fartstid i Norge.

Det er avgjørende at ønsket om inkludering,- følges med et ønske om å inkluderes. Med god inkludering kan sysselsettingen øke over tid. Vi bør i fellesskap skape reelle muligheter til å delta, bidra og høre til.

Mangfold er ikke farlig. Det styrker et samfunn. Problemet er ikke innvandringen i seg selv – problemet er hvordan inkluderingen fungerer.