Herold

2026 er blitt utpekt som totalforsvarsåret. Hva innebærer så det? I media er det blitt pekt på at vi må planlegge sammen, stå sammen og ta vare på hverandre. De senere dager er det blant annet i media sagt at vi er litt bedre forberedt nå enn tidligere. Flere har forberedt seg, «preppet» og har lagret vann, suppeposer og hermetikk i kjelleren. Dette er vel og bra, men hva med de store tingene som virkelig betyr noe i beredskapssammenheng? Hva med strømforsyning, telekommunikasjon og kritisk infrastruktur? Over år har vi latt oss bli totalt avhengige av en stabil strømforsyning, til oppvarming, i husholdningen, til betalingsformidling og til elbilene som det snart er flere av enn fossilt drevne biler. Ennå dreier det for det meste seg om privatbiler, men i større og større grad også om busser og andre transportkjøretøyer som vi er avhengige av i kollektivtrafikken og til varedistribusjon i vårt langstrakte land.

Nylig har mange erfart brudd i strømforsyning og mobilnett, også nødnett, over flere dager og fått kjenne på konsekvensene. Og dette er forårsaket av vær og vind, ikke av påført sabotasje. Skulle sistnevnte skje må vi forvente atskillig større og mere langvarige konsekvenser. Vi må ikke være naive og tro annet enn at en motstander som har til hensikt å ramme oss ikke vil kunne identifisere våre sårbarheter og sette inn tiltak mot nettopp disse.

Statsministeren har påpekt at vi må være forberedt på å kunne bli utsatt for krigshandlinger, ikke nødvendigvis en krig som vi kjenner den fra historien men eksempelvis som kriser som følge av sabotasjehandlinger. Tidligere hadde vi et mere bevisst forhold til krise og krig og konsekvensene av det, noe vi dessverre ikke har i samme grad. Da var det vedovner i husene, vi hadde fasttelefon i tillegg til mobilen, det var tilfluktsrom, offentlige krav til beredskapslagre av mel og andre matvarer, drivstoff med mer, vi hadde penger til å betale med og vi hadde biler som gikk på bensin og diesel.

Det er positivt om totalforsvarsåret fører til en øket bevissthet slik at det i økende grad blir «preppet» rundt om i de tusen hjem. Men for å kunne si oss forberedt på det som kan komme til å skje kreves det noe langt mer, forberedelser som må styres av landets politiske ledelse. Først og fremst må sårbarheten til kraftforsyning, telekommunikasjon og kritisk infrastruktur reduseres og bli atskillig mere robust. Men også når det gjelder næringsmidler må det gjøres noe. I dagens næringsliv er lagerbeholdninger nærmest et fremmedord, nå er det «just in time» som gjelder! Det holder ikke under krise og krig, da må det stilles krav til etablering av beredskapslagre for varer vi er helt avhengige av.