Herold

I går hørte jeg Magnus Marsdal i samtale med Kristina Quintano på Manifest radios Nyttårsmagnum. Om hvordan hun som journalist har reist rundt som journalist og dokumentert situasjonen for folk på flukt.

Om hvordan Sahara er den virkelig verste etappen for folk på flukt, der de svakeste blir satt til å gå bakerst og drukner i sanden av utmattelsen. Og andre som har opplevd å se familiemedlemmer fryse i hjel i fjelloverganger mellom Afghanistan og Iran.

Og om at fiskere i Middelhavet har slutte å ta med seg folk i havsnød, de er «menneskesmuglere» i EUs øyne.

I dag kan vi lese Klassekampen at påtroppende nestleder i Høyre « ... er lei av historier om snille innvandrere ...» og at de er en trussel for fellesskapet, samholdet og nasjonen. Jeg vil påstå at slike holdninger er mye verre for fellesskapet, samholdet og nasjonen.

I den tida vi lever nå er det 120 millioner mennesker på flukt, av ulike grunner. Det kan være krig og konflikt, politiske eller religiøse uenigheter, eller klimautfordringer. Eller at man er skeiv, noe som fortsatt er ulovlig i 68 land.

Norge har en vei å gå ifht. integrering, og Europa. I 2015 ble det slutt på mulighet for folk utenfor Schengen å søke om arbeidsvisum i Schengen. Hadde vi latt folk komme, for så eventuelt å søke om oppholdstillatelse hadde vi sluppet at folk druknet eller frosset i hjel på veien.

Dette er arbeidsinnvandrere som Norge og Europa sårt trenger, enten som sesongarbeidere eller spesialister. Derfor er det absurd at EU vil dytte disse folka tilbake, eller «push-back».

Jeg på min side er mer lei av sutrete rikfolk, som klager over at det er så dyrt å være rik.

Det har aldri vært lettere å bli rik, skal vi tro økonomiprofessor Kalle Moene, enn nå. Hadde vi klart å tenke litt mer enn maks fire år fram og hva som gagner mest seg selv, kunne verden blitt et bedre sted. Nå i en urolig tid trenger vi en mye rausere grensepolitikk enn det vi har nå. Det er slett ikke sånn at om vi hadde åpna grensene fullstendig, hadde vi blitt oversvømmet av innvandrere.

Tvert imot, folk vil ofte bo der de har røtter, men i grusomme tider kan det virke forlokkende å flykte, selv om man må gjennom et par helveter på jord for å få et bedre liv. Ja, vi må hjelpe mer der de er, både hjemme og i nærområdene. Selv om vi gjør det må vi være forberedt på å ta imot enda flere i tida som kommer.

Vi kan ikke være med på å bare ta imot 100 kvoteflyktninger, som regjeringa legger opp til. Vi, sammen med Europa, må ta vårt ansvar som samfunn for våre naboer.