Herold

Hvis man tenker over det nordnorske konfliktnivået mer enn ti sekunder, leder det rake veien inn i depresjonen.

Tirsdag samlesrett i overkant av 400 nordnorske samfunnstopper til sin årlige samling i Oslo, den såkalte Nord i Sør-konferansen, et forsøk på vedlikeholde myten om evig vennskap i nord. En delegasjon fra Finnmark består blant andre av fylkesordføreren, regionrådene og 12 ordførere. Det skal de ikke kritiseres for, det er særs viktig at Finnmark er til stede i hovedstaden. De fleste av dem bruker også tiden til å knytte kontakter med nasjonale beslutningstakere.

Konferansen er arrangert av NHO og bygd på en forestilling om at det finnes noe i Nord-Norge som binder oss sammen. Det kunne ikke vært mer sant. Samtidig kunne det ikke vært lenger unna diagnosen som må stilles i dag. Antakelig kommer konferansedeltakere til å begynne å baktale hverandre allerede på flyet hjem.

Hvis man tenker over det nordnorske konfliktnivået mer enn ti sekunder, leder det rake veien inn i depresjonen. De felles nordnorske institusjonene er bygd ned, og er erstattet av tap av tillit og konkurranse om alt mellom himmel og jord. Verst av alt: Skjellsordene og skittkastingen har nærmest blitt institusjonalisert.

Terskelen for hva man skriver om den nordnorske naboen, både i kommentarfeltene, og dessverre også i de redaktørstyrte mediene, er senket. Det gir en følelse av ubehag, det minner ikke lite om en nordnorsk pub like før stengetid. Det er fritt utløp for hets, aggresjon og personangrep mot offentlige personer, ofte mot de som tar på seg verv eller lederoppgaver få andre vil ha.

Dette handlerikke bare om de rabiate tastaturkrigerne. Noen av de som går over sine bredder, er kjente folk i ansvarsfulle posisjoner, som burde vite bedre. De adopterer språk fra kommentarfeltene og bidrar til samfunnsdebatt som konstant er på kokepunktet, ledsaget av beskrivelser av opplevd urett og elendighet. Det er kanskje ikke så rart folk flytter sørover.

Skjalg Fjellheim, bio

Den nordnorske ideen hadde sin storhetstid på 1970-tallet, deretter har det gått jevnt og trutt nedover. En gang hadde vi et organ som het Landsdelsutvalget der politikere fra de tre fylkene luftet ut. Denne støtdemperen forsvant i 2011, det har blitt verre siden den gang. De sosiale mediene som skulle føre oss tettere sammen, har hatt motsatt effekt. De har gitt de sinte fritt spillerom, og splittet oss enda mer. Tiden der Nord-Norge samlet seg mot en dominerende sentralmakt i sør, er også over. Når de politiske lederskikkelsene er borte, er det alle mot alle.

Konfliktene rundt det samiske og bruken av arealene, har gitt det hele en mer eksplosiv dimensjon. Et felles nordnorsk område for lave strømpriser skal nå deles opp og fragmenteres, det møtes med politisk taushet i nord. For at noen skal beholde lav pris, må over halvparten av landsdelen få sørnorske priser. Det er det motsatte av solidaritet. De som ser etter tegn på at man «står sammen» om noe så grunnleggende som kraft og energi, vil bli skuffet.

Offerrollen bygger ingen fremtid for Finnmark

Et annet tegnpå oppløsning er at Høyre i landsdelen, rett før årsskiftet, ikke maktet å stille felles kandidater til partiledelsen. Foran åpen scene i VG kranglet de nordnorske høyrefolkene om hvem som egner seg best. Pinlig, men avslørende.

Alt henger sammenmed alt og forsterker inntrykket av mistro og uvennskap, der man i økende grad søker konfrontasjon og dyrking av fiendebilder. Ta for eksempel fylkeskommunene. I realiteten et forvaltningsnivå for avmakt, uten vesentlige oppgaver. Men selvbildet er stort, de genererer mye støy, mens de vokter på egen berettigelse. Mye på den andre siden av fylkesgrensen blir sett på som en eksistensiell trussel.

Det største fylkestinget i nord vedtok nettopp at all makt over sykehusene må flyttes ut av Nord-Norge, til et direktorat i Oslo. Når man tenker på dette vedtaket, er det nesten så man fortsatt ikke tror det kan være sant. Men det er det jo. Og lite tyder på at de som sto bak det, innser rekkevidden av det.

Nordland-politikernes prosjekt er å varig svekke den helsefaglige hovedmuskel i Nord-Norge

Noen vil innvendeat det finnes lyspunkter. De har rett. Et sykkelritt som drar forbi, eller et skirenn i Narvik om noen år. Enkle saker, som ikke er en trussel mot noen. Og kloke folk i næringslivet, ikke minst i reiselivet, ser gjerne mulighetene utover fylkesgrenser som stengsler. Det forandrer ikke inntrykket av en landsdel som politisk faller fra hverandre. I sum svekker det Nord-Norge mye mer enn det trenger å gjøre. Ekstra vondt er det for folk som har levd en snakk og vet hva landsdelen kan utrette sammen, hvis man evner å trekke lasset i lag.

Men når vi serde kreftene som forsøker å samle opp mot de som bryter ned, er det for tiden ingen tvil om hvem som har overtaket. Det er for vanskelig å få øye på en referanse som kan gjenskape Nord-Norge som et fellesskap, som ligner det som vokste fram på 1970-tallet og tiårene etter. Hovedstaden og nasjonalstaten forventer at vi opptrer med en viss fornuft og rasjonalitet. Hvor vi møter dilemmaene med sikkerhetspolitikk, mangel på arbeidskraft, velferdstilbud og befolkningsutvikling, med realisme og evne til å prioritere.

Men kraften i de konfliktene som utvikler seg i landsdelen, gjør det betimelig å spørre: Kan Nord-Norge rett og slett forsvinne? Da mener jeg ikke som et sunket Atlantis i Lofotbassenget. Som et geografisk stykke land, og en gitt størrelse, er Nord-Norge rent fysisk noe som finnes for evigheten. Når jeg leser gjennom deltakerlisten på konferansen i Oslo denne uka, tviler jeg på om de har et felles løft for landsdelen i seg.

Spørsmålet er i stedetom vi kan håpe at en ny generasjon kan finne en ramme for utvikling og entusiastisk vedlikehold av en felles nordnorsk identitet. Og om disse vil opptre såpass samlet politisk og kulturelt, at man overfor sentralmakten i Oslo blir oppfattet som en aktør med en overordnet felles interesse.

Den eller desom melder seg frivillig til å gjøre denne jobben, altså med overhaling og rehabilitering av den nordnorske ideen, står overfor en formidabel oppgave. Men gevinsten, et sted langt der fremme, vil være høy.

• Det opplyses for ordens skyld om at artikkelforfatteren tidligere har vært statssekretær i Finansdepartementet (Sp), og kommunikasjonsdirektør i Helse Nord.

Forsvaret bygges i nord – verdiskapingen må følge etter

Fra visjoner til GRID – et rutenett for nordområdepolitikken