Herold

Fiskerne i Varangerfjorden ba statsforvalteren i Troms og Finnmark om én ting: Dokumentasjon på hvilke giftstoffer som er vurdert før oppdrett fikk tillatelse til å slippe utslipp i sjøen. Svaret var et kollektivt skuldertrekk.

Kommunen har ingen opplysninger. Fylkeskommunen har ikke ansvar. Statsforvalteren bygger på det oppdretteren selv har valgt å opplyse. Miljødirektoratet svarer ikke. Justisdepartementet erklærer seg «ikke rette instans».

Ingen dokumentasjon på lokale risikovurderinger

Resultatet er brutalt enkelt: Ingen statlig myndighet kan dokumentere at giftige stoffer som kobberoksid, tralopyril, sinkpyrithion, PFAS eller andre kjemikalier brukt i oppdrett er risikovurdert lokalt før utslippstillatelser ble gitt i Varangerfjorden.

Dette er ikke åpenhet. Det er ansvarsfraskrivelse satt i system.

Et sårbart fjordområde med høyt miljøpress

Varangerfjorden rommer gyteområdene til kysttorsken og livsgrunnlaget for generasjoner av fjordfiskere. Samtidig er fjorden belastet med flere åpne oppdrettsanlegg. I disse brukes giftige kjemikalier for å hindre groe på nøter – stoffer som slippes direkte ut i aktive fiskefelt.

Likevel har det vist seg nærmest umulig å få svar på hvilke stoffer som brukes, i hvilke mengder, og hvilke konsekvenser dette har for miljø og matvaresikkerhet. Ikke fordi informasjonen er hemmelig etter loven, men fordi ingen offentlig myndighet vil ta ansvar for å ha den.

Vedtak fattet uten kunnskap om utslippene

Øst-Finnmark Kystfiskarlag har siden våren 2025 sendt innsynsbegjæringer til Nesseby kommune om oppdrettssøknader og dokumentasjon på kjemikaliebruk og risikovurderinger.

Svaret er oppsiktsvekkende: Kommunen har ingen dokumenter, ingen opplysninger og ingen vurderinger. Samtidig har kommunen i årevis avgitt høringsuttalelser som har bidratt til etablering og utvidelse av oppdrett i fjorden. I praksis er politiske vedtak fattet uten kunnskap om hvilke miljøgifter som slippes ut. En praksis som er alminnelig langs kysten.

Når ansvaret pulveriseres mellom myndigheter

Finnmark fylkeskommune, som konsesjonsmyndighet etter akvakulturloven, har heller ikke dokumentert at den har krevd fullstendige opplysninger om notimpregnering og biocider før tillatelser er gitt.

Statsforvalteren, som forvalter utslippstillatelser etter forurensningsloven, kan ikke legge frem dokumentasjon på at disse stoffene faktisk er risikovurdert. Samtidig erkjenner statsforvalteren at vurderingene bygger på opplysninger fra søker. Når søker ikke leverer informasjon – og ingen etterspør den – blir risikovurderingene i realiteten fiktive.

Et alvorlig paradoks om matvaresikkerhet

Mattilsynet avviser spørsmål om miljøgifter i sjø og sedimenter og fraskriver seg miljøansvar, men hevder likevel at matvaresikkerheten er ivaretatt – uten å vise til uavhengige målinger i Varangerfjorden de siste årene.

Dermed står fiskerne igjen med et alvorlig paradoks: Ingen måler giftstoffene i miljøet, men myndighetene hevder at alt er trygt.

Et systemproblem i strid med lovverket

Dette er ikke enkeltstående svikt. Det er et systemproblem. Praksisen bryter med Grunnloven § 112, miljøinformasjonsloven, produktkontrolloven og Århuskonvensjonen – og med befolkningens grunnleggende rett til å vite hva som slippes ut i egne fiskefelt.

Når ansvaret forsvinner, svekkes tilliten

For kyst- og fjord fiskerne er dette ikke teori. Det handler om retten til rene fiskefelt, tillit til sjømatens kvalitet og retten til informasjon. Når ingen myndighet tar ansvar for helheten, skjer utslippene i praksis i skjul.

Et krav om åpenhet – ikke særbehandling

Øst-Finnmark Kystfiskarlag krever ikke særbehandling. Vi krever bare det loven allerede gir rett til: åpenhet om hvilke giftstoffer som brukes, dokumenterte risikovurderinger og en samlet oversikt over utslippene.

Så lenge dette ikke foreligger, kan ingen med troverdighet hevde at miljøet, fiskeriene og matvaresikkerheten i Varangerfjorden er ivaretatt.