Herold

Når USA åpner nye militære fronter, handler det ikke bare om hvor soldater sendes, men om hvor oppmerksomheten flyttes.

I en verden preget av stormaktsrivalisering er oppmerksomhet en strategisk ressurs. Når Washington binder politisk og militær kapasitet i Sør-Amerika, øker betydningen av at Europa – og særlig arktiske stater – tar større ansvar for egen sikkerhet.

Arktis er ikke et lavspenningsområde. Klimaendringer åpner nye sjøruter, gjør naturressurser mer tilgjengelige og øker den strategiske verdien av regionen. Russland har lenge forstått dette og bygget opp betydelig militær kapasitet i nord. Kina omtaler seg som en «nær-arktisk stat».

For Norge betyr dette at vi ikke kan lene oss tilbake og anta at amerikansk tilstedeværelse alltid vil være tilstrekkelig. Invasjonen i Venezuela understreker en ubehagelig realitet: USA kan – av innenrikspolitiske eller strategiske grunner – velge andre prioriteringer. Da må Europa og Norge være klare til å fylle tomrommet.

Norge er i en særstilling. Vi er NATO-medlem, energileverandør til Europa og forvalter store deler av Arktis. Det gir oss innflytelse, men også ansvar.

Dersom Vesten ønsker å fremstå som en troverdig forsvarer av folkeretten i Ukraina, svekkes dette når USA bryter de samme prinsippene andre steder.

USAs handlinger i Venezuela er en test på Europas evne til å stå på egne ben. Hvis Europa mener alvor med strategisk autonomi, starter det ikke i Brussel – det starter i nord. I Arktis. I viljen til å investere i forsvar, diplomati og samarbeid.

Arktis er ikke periferien av verdenspolitikken. Det er et speil av den.

Og etter invasjonen i Venezuela bør ingen være i tvil: Det som skjer langt unna, kan gjøre nordområdene viktigere enn noen gang.