Herold

Teknisk infrastruktur er ikke pynt. Den er selve grunnmuren i moderne samfunn.

Strøm, vann, transport, digitale nett og avfallshåndtering avgjør om folk kan bo, jobbe og skape verdier. Når infrastrukturen er svak, stopper også utviklingen. Derfor er infrastrukturpolitikk i realiteten bosettingspolitikk.Rødt sier de er et parti for hele landet. Likevel viser partiets standpunkter i praksis at det gjelder ulike regler for nord og sør. Når store infrastrukturprosjekter planlegges i Oslo, støtter Rødt dem. Når tilsvarende utvikling foreslås i Finnmark og Nord-Norge, møter Rødt dem med motstand.I Oslo støtter Rødt bygging av ny vannforsyning med en prislapp på over 30 milliarder kroner. Prosjektet skal gi økt kapasitet, høyere leveringssikkerhet og legge til rette for ytterligere befolkningsvekst i hovedstaden. Det er forståelig. Men det er også legitimt å spørre hvor disse nye innbyggerne skal komme fra.For samtidig som Rødt støtter milliardprosjekter i sør, jobber partiets stortingsgruppe aktivt for å stoppe eller forsinke utbygging av infrastruktur i Finnmark. Det gjelder kraftutbygging, kraftlinjer og annen teknisk infrastruktur som er avgjørende for næringsliv, beredskap og stabile lokalsamfunn. Rødt argumenterer med at i Finnmark er det kraft nok, naturen må vernes, og forbruket reduseres.Når det gjelder strøm, hevder Rødt at Finnmark trenger verken nye kraftverk eller kraftlinjer. Gamle anlegg kan flikkes på, og hvis det blir knapphet, kan jo folk spare. Dette er en oppsiktsvekkende holdning i en tid der både elektrifisering, beredskap og grønn omstilling forutsetter et robust og moderne kraftsystem. I praksis betyr det at Rødt vil at Finnmark skal leve med dårligere infrastruktur enn resten av landet.I Finnmark synes terskelen for naturinngrep å være absolutt. Ifølge Rødts linje skal landsdelen først og fremst brukes til sjarkfiske, reindrift og småskala turisme. Andre former for næringsutøvelse er det ikke bruk for. Dette er ikke balansert distriktspolitikk, men en politikk som låser Finnmark fast i et snevert handlingsrom.Kontrasten til Oslo er tydelig. Der lekker over en tredel av drikkevannet ut av de gamle rørene før det når forbrukerne. Likevel stiller ikke Rødt krav om at denne delen av vannforsyningen må utbedres før man investerer i ny vannkilde. Det foreslås heller ikke at hovedstadens innbyggere kan spare på vannet. Naturinngrepene prosjektet medfører, problematiseres i liten grad.Også i jernbanepolitikken blir inkonsekvensen tydelig. Rødt sier de støtter Nordnorgesbanen. Samtidig vil partiet gi samisk reindrift vetorett i arealsaker i Nord-Norge.Disse standpunktene lar seg ikke kombinere. Rødt vet at både reindrifta og NSR, som har makta i Sametinget, er mot Nordnorgesbanen fordi den vil berøre reinbeiteområder. En vetorett betyr i praksis at banen aldri blir bygget. Da hjelper det lite å si at man er for.Resultatet er at Rødt skaper forventninger i nord, samtidig som de støtter politiske grep som gjør prosjektet umulig å realisere. Det er ikke ærlig politikk.Når Rødt er motstandere av infrastruktur i nord, men støtter store og naturinngripende prosjekter i sør uten tilsvarende kritiske spørsmål, bidrar partiet til økt sentralisering. Det blir lettere å bo i Sør-Norge – og vanskeligere å bli boende i Nord-Norge.De mest profilerte stemmene i Rødt kommer fra områder med godt utbygd infrastruktur. Det er også der beslutningene tas. De nordnorske representantene følger partilinjen og føyer seg lydig inn i folden.Skal Nord-Norge ha livskraftige samfunn inn i framtida, må det bygges en grunnmur av solid infrastruktur - akkurat som i sør.