Herold

Volodymyr Zelenskyj – en moderne parallell til Churchill.

«De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den.»Den spansk-amerikanske filosofen og forfatteren George Santayana (1884-1952) hadde observert både 1. og 2. verdenskrig og den spanske borgerkrigen og oppsummerte sin lærdom gjennom dette etter hvert godt brukte sitatet.München er et slikt historisk sted i Europa vi kan hente lærdom fra.

I 1938 ble München symbolet på ettergivenhet.Europas ledere håpet å bevare den 20 år gamle freden etter 1.verdenskrig ved å gi etter for Adolf Hitlers krav om overtakelse av Sudetenland i Tsjekkoslovakia. Tause hadde både franske og engelske ledere sett at Hitler gjennom Anschluss i mars samme år hadde annektert Østerrike – i strid med Folkeretten.Argumentene var velkjente den gang - som de er nå:Krav om territorium begrunnet med «beskyttelse»:

• Hitler hevdet å beskytte etniske tyskere i Sudetenland.
• Vladimir Putin har brukt beskyttelse av russisktalende som begrunnelse i Ukraina.
• I begge tilfeller brukes etnisk, språklig eller historisk argumentasjon for å legitimere grenseendringer.

Test av vestlig vilje til å stå imot:

• Hitler presset grensene for å se hvor langt Storbritannia og Frankrike ville gå.
• Russland har i flere faser testet NATO og Vestens respons (Krim 2014, full invasjon 2022).
• Begge situasjoner handler om avskrekkingens troverdighet.

Frykt for storkrig preger motparten:

• Englands statsminister Chamberlain ønsket for enhver pris å unngå en ny verdenskrig.
• Vestlige land har vært tydelig redde for eskalering til direkte krig med Russland.
• Slik frykt påvirker politiske valg – både den gang og gjør det i dag

Resultatet av Munchenavtalen 30.9.1938 - uten at Tsjekkoslovakia fikk delta - kjenner vi:

Aggresjonen ble ikke stanset, men belønnet.

Hitler hærtok enda flere naboland og det hele endte i 2. verdenskrig.

Denne erkjennelsen står sentralt i filmen «The Darkest Hour» som jeg nok en gang måtte se, denne gangen i romjula av ren nysgjerrighet:

Jeg fikk fra min eldste datter biografien om Zelenskyj. Den er skrevet av den ukrainske journalisten Sergeii Rudenko. I filmen og boka så jeg noen interessante fellestrekk i historien.Zelenskyjs vei fra å være en aktiv kulturutøver med kritisk blikk på nepotisme i eget land til å bli den som skulle beskytte sitt land og folk som president, er interessant målt mot en europeisk statsleder som Winston Churchill med sin sterke uvilje mot fascisme og kommunisme.I filmen fremstilles han som den tydeligste og mest ubehagelige stemmen i rommet – han som forstår det andre helst vil overse: Hitler søker ikke kompromiss og fredsavtale, men dominans.Churchills advarsel var krystallklar og han behersket språket som politisk middel.

I Underhuset 6. oktober 1938 sa han henvendt til partifellen og statsministeren Neville Chamberlain om Münchenavtalen, direkte oversatt:

«Du fikk valget mellom krig og vanære. Du valgte vanære, og du vil få krig.»

Poenget var ikke at krig var ønskelig i 1938, men at ettergivenhet (appeasement) uten styrke gjør krig uunngåelig senere – på langt verre vilkår.

Nesten 70 år senere sto Vladimir Putin på talerstolen på Munich Security Conference. Han fremførte ikke kun en kritikk av vestlig sikkerhetspolitikk, men kom også med et ideologisk varsel:

Han avviste den vestlige forestillingen om liberalt demokrati som en universell modell. Putin beskrev rettsstat, menneskerettigheter og maktbegrensning som vestlige maktinstrumenter snarere enn felles verdier.

Samtidig signaliserte han denne februardagen i 2007 at Russland ikke lenger ville akseptere et Europa der små stater fritt kunne velge sine allianser dersom dette kolliderte med russiske «kjerneinteresser».

I ettertid fremstår talen mindre som provokasjon og mer som programerklæring: Et autoritært verdenssyn som ikke søker sameksistens med liberale demokratier, men aktivt utfordrer dem – med makt om nødvendig.

Også denne gangen håpet mange at harde ord kunne sameksistere med stabilitet. Det gjorde de ikke.

Georgia i 2008, Krym i 2014 og fullskala invasjon av Ukraina i 2022 var ikke plutselige innfall fra Putin, men bekreftelsen av en kurs som lenge hadde vært varslet!

Som på 1930-tallet har aggresjonen blitt ledsaget av historiske narrativer, fordreide minoritetsargumenter og gradvis eskalerende maktbruk.

München har dermed etter min mening fått en ny, uhyggelig betydning – ikke bare som et historisk sted, men også som et symbol på et politisk instinkt: troen på at autoritær makt kan håndteres uten konsekvenser!

I dette bildet trer Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj frem som vår tids motstemme – en moderne parallell til Churchill.

Rudenkos biografi om Zelenskyj viser en leder som, uten tradisjonell maktpolitisk bakgrunn, har evnet å stå i stormen styrt av sitt moralske kompass og politisk klarhet. Han har gjort det tydelig at Ukrainas venner er de liberale demokratiene i vest, ikke historiens autoritære og fascistiske / kommunistiske fossiler som fortsatt holder makten i Kreml.

Samtidig har Zelenskyj vært naiv. Han trodde oppriktig på at det lot seg gjøre i 2019 å møte Putin under fire øyne for å finne en fredsløsning.

Zelenskyj har, som Churchill, forstått at kampen ikke bare handler om territorium, men om hvilket Europa vi skal leve i. Rettstat, folkestyre og individuell frihet settes opp mot maktpolitikk, frykt og historisk forfalskning.

Dette er ikke krigsromantikk, men et forsvar for retten til å velge sin egen fremtid.

Kontrasten til enkelte vestlige ledere er slående. Dessverre har amerikanske velgere valgt en inkompetent leder som dyrker både autokrati og kleptokrati og beundrer sin likesinnete i Kreml.Når signalene er uklare, sanksjoner nøler og autoritære narrativer gjentas, inviteres aggresjonen videre. Churchill forsto at splittelse er svakhet. Zelenskyj lever denne innsikten i praksis.

Forskjellen fra 1938 er at Europa i dag – sammen med «rest-NATO» – har valgt motstand fremfor ettergivenhet.

Et sterkere og mer samlet Europa, heldigvis støttet av én seriøs alliert på den andre siden av Atlanteren – Canada - arbeider nå for å begrense russisk aggresjon. Dette er ikke uttrykk for krigslyst, men for historisk lærdom.

München minner oss om hva som skjer når autoritære ledere ikke stanses i tide. Zelenskyj og Churchill minner oss om det motsatte: at tydelighet, mot og verdiforankring kan endre historiens gang – hvis vi velger det i tide.Heller ikke Norge kan løpe unna vårt ansvar. Statens Pensjonsfond-Utland bør ikke kun være et oljefond som skal finansiere partiers overbud med tilhørende underdekning i statsbudsjettet, og sikre kommende generasjoner årlige pensjonsutbetalinger.Også kommende pensjonister må få oppleve et fritt Europa uten diktatur. Da blir f.eks. 1000 milliarder (5 %) av oljefondet en viktig del av sikkerhetsgarantiene for Ukraina og andre europeiske NATO-land.Så lenge Russland styres av den menneskefiendtlige komboen kommunisme/fascisme må vi være tydelige.Norge har råd til denne billige forsikringspremien for å bevare liberale demokrati for kommende generasjoner.

(Innlegget ble første gang skrevet på forfatterens Facebookside 3.januar 2026).