Herold

Når næringsliv, investorer og politiske beslutningstakere samles på NHOs møte Nord i Sør i Oslo 6. januar 2026, er det et godt tidspunkt for å stille spørsmålet: Har Norge en nordområdepolitikk som faktisk fungerer i praksis – der folk bor, arbeider og lever sine liv? Vårt svar er nei.

Regjeringens siste nordområdestrategi, Norge i nord, er rik på ord om nord. Men strategien svarer ikke på de mest presserende utfordringene vi står overfor. Nordområdepolitikken mangler i dag en fungerende binding mellom nasjonale mål og lokal virkelighet. Resultatet er at politikken blir uhåndgripelig. Hvem er egentlig mottakeren? Hvor skal man henvende seg som innbygger, næringsliv eller kommune dersom man ønsker å ta ansvar for lokal gjennomføring av nasjonale mål?

Vi mener den symptomatiske mangelen på kobling mellom det nasjonale og lokale kan løses gjennom GRID. GRID betyr rutenett og brukes ofte om strømnettet – et system som gjør at kraften faktisk kommer fram dit den skal. Vi vil definere at GRID også kan stå for Geopolitikk, Ressurser, Infrastruktur og Demografi. Disse fire faktorene henger uløselig sammen i nord. Behandles de hver for seg, eller kun på overordnet nivå, svekkes både sikkerhet, verdiskaping og samfunnsutvikling. Derfor må de settes inn i et system, et «rutenett i nord», som gjør at store ord på nasjonalt nivå blir til konkrete handlinger lokalt.

(1) Geopolitikken er ikke lenger noe som foregår langt unna. Nordområdene har blitt et tyngdepunkt i internasjonal politikk, der stormakter som USA, Russland og Kina, sammen med NATO har klare og til dels motstridende interesser. Det som tidligere ble omtalt som utenriks- og sikkerhetspolitikk, merkes nå direkte i hverdagen i nordnorske lokalsamfunn. Økt militær aktivitet, alliert tilstedeværelse, større øvelser, utbygging av forsvarsrelatert infrastruktur og økt interesse for hav- og landområder, energi- og mineralressurser setter kommuner og lokalsamfunn i en ny situasjon.

I romjula skrev Maja Sojtaric, politisk redaktør i Nordlys, at vi trenger ledere som gir korrekte og sannferdige problembeskrivelser og troverdige, konkrete løsninger som folk kan bidra til. Dette poenget kan knapt overvurderes. Dersom det sivile samfunnet i nord faktisk skal delta og være en del av det som ofte omtales som førstelinjeforsvaret – Norges motstandskraft og daglige suverenitetshevdelse – må folk få vite hva som skjer, hvor det skjer,- og hvorfor det angår dem.

Åpenhet og kunnskap er ikke en sikkerhetsrisiko. Tvert imot er det en forutsetning for tillit, beredskap og ansvarlig medvirkning at sentrale myndigheter kan ha en samtale med oss om mistenkelige eiendomskjøp eksempelvis i Senja. Skal innbyggere, kommuner og sivilsamfunn bidra til et sterkere totalforsvar, må de også vite om og hva de skal være oppmerksomme på og forberede seg på. Slik oppleves det ikke i dag.

Politiets trusselvurderinger viser en tydelig økning i sikkerhetstruende og mistenkelige hendelser i nord. Dette handler om alt fra drone- og fotoaktivitet ved skjermingsverdige objekter, signalforstyrrelser og digital kriminalitet, til mistenkelig maritim aktivitet og skadeverk mot kritisk infrastruktur. Dette er ikke teoretiske scenarier. Det er hendelser som håndteres av lokalt politi, kommunale beredskapsmiljøer, næringsliv og innbyggere som blir bedt om å være årvåkne.

Her kommer (2) ressursdimensjonen i GRID tydelig fram. Norge må ta konsekvensene av den kraftige økningen i sikkerhetstruende hendelser. Politiet i utsatte områder, særlig i forsvars- og grensekommuner, må få dedikerte, varige og forutsigbare ressurser. Økt trusselnivå kan ikke møtes med midlertidige ordninger, prosjektmidler eller forventninger om at lokale aktører «skal klare litt mer». Det er urealistisk – og det er uansvarlig.

Ressurser i nord handler imidlertid ikke bare om sikkerhet og beredskap. De handler også om helt grunnleggende samfunnsfunksjoner: om kraftberedskap som faktisk tåler bortfall og sabotasje, og om sivile beredskapstiltak som tilfluktsrom og bomberom i områder med økt risiko. Like før jul kunne vi lese om at myndighetene ved DSB har fått i oppdrag å planlegge for evakuering av befolkningen i utsatte områder i tilfelle krig, og at flere kommuner i Finnmark og Troms etterlyser oppdaterte planer for evakuering. Dette er konkrete utfordringer som ikke kan løses med retorikk alene, men krever planlegging, finansiering og gjennomføring. Skal nordområdepolitikken være troverdig, må staten også ta ansvar for denne typen helt grunnleggende trygghet.

Ressurser i nord handler også om havet – om fiskeri og havbruk, som er og skal være bærebjelker i kystsamfunnene. Skal nordområdene være levende, må ressursforvaltningen bidra til mest mulig lokal verdiskaping året rundt, ikke bare til nasjonale inntekter på toppen.

I fiskeriene er det avgjørende at vi får et fordelingssystem som faktisk sikrer helårlig aktivitet, arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunnene. Derfor er det positivt at det er satt ned et utvalg som skal se på pliktsystemet. Samtidig må arbeidet føre til reelle endringer i praksis, ikke kosmetiske justeringer som i liten grad merkes lokalt.

I havbruksnæringen er utfordringen i stor grad selvpåført av myndighetene. Her strupes næringen i praksis av staten selv. Ambisjonene om verdiskaping, eksport og bærekraft er høye, men kombineres med et forvaltningssystem som tillater ubegrenset saksbehandlingstid i planprosesser og konsesjonsavklaringer. Når statsforvalterembetene gis rom til å bruke den tiden de selv finner nødvendig, skapes uforutsigbarhet, tapte investeringer og svekket tillit mellom stat og næringsliv.

Statsforvalteren i Nordland er dessverre kjent for å være blant de mest sendrektige i landet. Dette står i et omvendt forhold til både næringsgrunnlaget og de dokumenterte mulighetene for bærekraftig havbruk i fylket. Når planprosesser trekker ut i år etter år, rammer det ikke bare enkeltbedrifter. Det rammer lokalsamfunn som mister arbeidsplasser, skatteinntekter og framtidstro. Også dette er et GRID-problem: Staten setter mål, men sørger ikke for at systemene under faktisk leverer.

(3) Infrastruktur er den tredje dimensjonen i GRID. Nord-Norge trenger et overføringsnett som fungerer i hele landsdelen. Også Øst-Finnmark, Lofoten, Vesterålen og deler av Troms må få tilgang til 420 kV-linje, slik at kraft kan distribueres videre til regional- og distribusjonsnettet. I dag strupes næringslivet i disse regionene, og bedrifter står i kø for å få koblet seg på strømnettet og kunne drive kraftkrevende industri og næring.

Samtidig forutsetter Norges rolle i NATO at vertslandet fungerer. Det handler blant annet om robuste øst–vest-korridorer i nord, som gjør det mulig å flytte personell og materiell på bane og vei gjennom Norden. Her ligger det en klar forpliktelse til å sikre dobbeltspor på jernbanen mellom Ofoten/Narvik og Sverige. Dagens sårbarhet rammer både næringsliv, innbyggere og forsvar – særlig når jernbanen settes ut av drift, slik vi allerede har opplevd.

Men infrastruktur handler om langt mer enn vei, havner, strøm og fiber. Det handler også om informasjon, koordinering og ansvar. I det norske kraftsystemet går strømmen fra transmisjonsnettet, via regionalnettet og ned i distribusjonsnettet gjennom tydelige koblingspunkter. Nordområdepolitikken mangler tilsvarende politiske og administrative trafostasjoner. Det finnes ingen systematisk mekanisme som omformer statlige strategier, meldinger og budsjetter til noen kommuner, næringsliv og innbyggere kan forstå, ta i bruk og medvirke i. Ansvar og roller er spredt tynt ut over i direktorater, fylkeskommuner, departementer og tilsyn. Nordområdepolitikken er ikke den samlende politiske kraftpakken man tenkte den skulle være. Resultatet er avstand mellom statlig nivå og lokal virkelighet.

Den fjerde, og kanskje mest undervurderte, dimensjonen i GRID er (4) demografi. Fraflytting, aldring og mangel på kompetanse svekker ikke bare lokalsamfunnene i nord, det svekker Norges samlede beredskap. Skal folk bli, må det finnes arbeid, forutsigbarhet og framtidstro. For næringslivet langs kysten handler dette om rammebetingelser som faktisk gjør det mulig å drive og utvikle virksomhet: et skattesystem som belønner verdiskaping lokalt, forutsigbare avgifter, rimelige kommunale gebyrer og saksbehandlingstider som står i forhold til virkeligheten i nord. I dag opplever mange bedrifter det motsatte med lange og uforutsigbare prosesser, økende kostnader og en kommuneøkonomi som presses fra alle kanter.

Når statsminister Jonas Gahr Støre sier at hver og én av oss må gjøre mer for å forsvare tryggheten, er det et alvorlig og viktig budskap. Men han glemte å rette en finger mot seg selv og sin egen regjering som sitter med gripbare ressurser og politisk ansvar. I nord oppleves det stadig oftere som om forventningene til lokal innsats øker raskere enn statens vilje til å levere og informere. Avstanden mellom ord og handling i beredskapspolitikken er i ferd med å bli for stor.

Det holder ikke å be innbyggere, kommuner og næringsliv i nord om å være mer årvåkne, mer robuste og mer deltakende, dersom staten selv ikke følger opp med konkrete tiltak som styrker sikkerhet, beredskap og gjennomføringsevne.

Derfor trenger Norge ikke flere visjoner for nord. Vi trenger et nordområdepolitisk GRID, et rutenett som faktisk virker i praksis – der geopolitikk, ressurser, infrastruktur og demografi ses i sammenheng, og der nasjonale ambisjoner faktisk omsettes til handling der folk bor.

Lyset slår seg ikke på av seg selv. Det forutsetter at statens sentralnett er koblet til det regionale nettet i nord. Og at den politiske kraftproduksjonen tar seg betraktelig opp.