Herold

Reidar Bergene Holm satte fingeren på noe vesentlig i sitt leserinnlegg som ble publisert 30. desember: Norge har en kommunestruktur som i for stor grad er formet for en annen tid – før digitalisering, før profesjonalisering av tjenesteproduksjon, og før strammere og mer forpliktende rammer i lovverket. Det han etterlyser, er ikke ideologisk nymotenshet eller nostalgi, men styringsevne, struktur og vilje til å ta beslutninger som gir innbyggerne bedre tjenester med de midlene vi faktisk har.

I stedet for å drøfte dette hovedpoenget, velger Morten Ystebø og Lars Arne Høgetveit å skyte på helt andre mål.

Da blir det verken opplysende eller nyttig for debatten.

Det er på tide å rydde opp i feilslutningene – og å trekke ut den egentlige diskusjonen:

Hvordan organiserer vi kommunal sektor for å levere på lovpålagte oppgaver, med kvalitet og bærekraft?

1) Ystebøs stråmann: Ideologi erstatter struktur

Ystebø forsøker å gjøre Bergene Holms innlegg til en kritikk av Høyres politikk og «turbokapitalisme». Dermed flyttes fokus fra poengene som faktisk står i teksten: kommunestruktur, tjenestekvalitet, styringskraft og evnen til å ta modige beslutninger lokalt. Dette er en klassisk stråmannsargumentasjon – man angriper en posisjon innlegget ikke har.

Det er fullt mulig å være verdikonservativ og samtidig etterlyse strukturelle endringer som svarer på dagens krav til:

Kompetanse: Spesialisttjenester krever større miljøer og mer robuste organisasjoner.

Kvalitet og likeverdighet: Innbyggere skal ha like gode tjenester uavhengig av postnummer.

Økonomisk bærekraft: Med strammere budsjetter må vi ha kommuner som evner å prioritere og gjennomføre.

Å redusere dette til «overdreven sentralisering» eller ideologiske karikaturer er å unndra seg selve realitetsdiskusjonen. Bergene Holm peker på driftsevne, ikke på partipolitisk identitet.

2) Høgetveits avledning: Demografi er viktig – men et annet tema

Høgetveit påpeker at innlegget ikke omtaler fødselstall og familier. Nei – fordi innlegget handler om organisering av kommunesektoren. Demografi er relevant i mange politiske felt (familiepolitikk, barnehage, integrering, bolig), men flere barnefødsler i seg selv løser ikke:

Fragmentert struktur: For små driftsmiljøer gir sårbarhet i nøkkelfunksjoner.

Uklare ansvarslinjer og lite gjennomføring: Mange nivåer kan gi liten handlekraft.

Manglende vilje til å ta upopulære, men nødvendige beslutninger: Skole- og sykehjemsstruktur, vedlikeholdsetterslep, tjenesteforflytning.

Å kreve at et innlegg om kommunestruktur også skal være en demografisk utredning, er å flytte målskiven. Vi må evne å holde to tanker i hodet samtidig: Ja til en familiepolitikk som styrker barnefamilier – og ja til en kommunestruktur som faktisk leverer på lovpålagte oppgaver.

3) Kjernebudskapet: Færre, mer robuste kommuner – tydeligere ansvar

Bergene Holm peker på at Norge har mange kommuner, og at robustheten varierer. Poenget er ikke å «gjøre Norge til by», men å erkjenne at:

Kravene til kvalitet og likeverdighet har økt. Flere tjenester krever spesialisering, standardisering og profesjonalisering.

Små fagmiljøer er sårbare. Når nøkkelkompetanse blir borte, svekkes tilbudet – og kostnaden øker.

Interkommunalt samarbeid er nyttig, men ikke alltid tilstrekkelig. Samarbeid kan gi stordrift i enkeltområder, men skaper også lag på lag av styring, med uklarhet i ansvar og demokrati.

Det er ikke kontroversielt å si at færre enn 100 kommuner kan levere et godt og likeverdig tjenestetilbud – dersom struktur og styringsmodell er riktig.

Det er heller ikke kontroversielt å mene at kommuner under 10.000 innbyggere bør vurdere sammenslåing, med mindre geografi og avstander tilsier noe annet. Dette handler om evne til å levere – ikke identitet.

4) Vestfold som pilot: Oslo-modell i regionalt format

Det foreslåtte pilotgrepet for Vestfold er både pragmatisk og fremtidsrettet: La kommunene overta fylkeskommunale og deler av Statsforvalterens oppgaver – slik Oslo gjør. Hvorfor?

Kompetanse og volum: Vestfold-kommunene har tilstrekkelig størrelse til å bære flere oppgaver.

Kortere beslutningsveier: Mindre byråkrati og mer handlekraft.

Nærhet til innbyggerne: Oppgaver løses der de faktisk berører folk.

Det er et forsøk verdt å gjøre – med klare indikatorer, måling av resultat, og evaluering. Lykkes vi, kan modellen skaleres. Lykkes vi ikke, justerer vi. Det er slik man driver offentlig sektor modent: test, lær, forbedre.

5) Larvik: Motet til å ta strukturvalg – nå

Larvik står midt i de klassiske strukturspørsmålene: skolestruktur, sykehjem, barnehager, gravplasser, kirker, eiendom og vedlikehold. Hver gang vi utsetter vanskelige beslutninger, blir problemene dyrere og mer fastlåste. Vi må:

Våge å endre struktur der elevgrunnlag, bygningsmasse og læringsmiljø tilsier det.

Samle fagmiljøer der kvalitet vinner over nærhet.

Prioritere vedlikehold fremfor symbolprosjekter.

Bruke styringskart som faktisk leverer – ikke «greie å ha».

Dette er ikke «sentralisering for sentraliseringens skyld». Det er kvalitetsstyring. Og ja – det kan være upopulært i øyeblikket, men populært over tid når resultatene kommer.

6) Politisk organisering: Færre representanter – tydeligere ansvar

Forslaget om å redusere kommunestyret fra 41 til 27 er et organisatorisk grep for bedre styring:

Mer ansvar per representant gir mer konsentrasjon og tydeligere roller.

Smidigere prosesser gir mindre tidstap og mer beslutningskraft.

Kvalitet fremfor kvantitet i politiske verv gjør det mulig å rekruttere, motivere og holde fast ved de beste.

Det gjør ikke demokratiet mindre – det kan gjøre det mer virksomt. Demokratiets kvalitet måles i resultatene for innbyggerne, ikke i antall stoler rundt bordet.

7) ROBEK som symptom – ikke skjebne

En plass på ROBEK er ikke «dommen over lokaldemokratiet», men et tydelig symptom: Vi har ikke tatt beslutningene som må tas i tide. Det er to veier videre:

1. Håpe på staten og forlenge problemet – med låneforbud, mer detaljstyring og tapt handlingsrom.

2. Ta grep lokalt – strukturere skoler, eiendom, tjenesteportefølje og organisering. Gjøre det som virker, selv når det smerter.

Bergene Holm etterlyser det siste. Det bør vi også.

8) Hva slags mot trenger Larvik i 2026–2027?

Politikerne skal ta store beslutninger de neste to årene. De bør styres av fem prinsipper:

1. Likeverdig kvalitet: Barn, unge og eldre skal få et like godt tilbud – uavhengig av krets.

2. Robust kompetanse: Tjenestene må leveres av fagmiljøer som tåler fravær, endring og nye krav.

3. Ryddig økonomi: Vi må prioritere det som gir effekt for innbyggerne – og si nei til det som ikke gjør det.

4. Strukturell vilje: Strukturen må passe oppgaven, ikke følelsen.

5. Måling og evaluering: Beslutninger skal ha indikatorer – rasjonale, kvalitet, kostnad, effekt – og justeres på data, ikke på magefølelse - eller andre følelser.

9) Til Ystebø og Høgetveit – en invitasjon til saklighet

Til Ystebø: La oss diskutere struktur og styring, ikke bygge ideologiske stråmenn. Kommunesektoren trenger driftsevne mer enn etiketter.

Til Høgetveit: La oss omtale demografi der det er tema – og kommunestruktur der det er tema. Begge deler er viktige. Men de løser ulike problemer.

10) 2026 – året for gode beslutninger

Larviks kommunestyre har allerede vedtatt budsjettet for 2026 uten støy, og har fått på plass et nytt organisasjonskart. Det er en god start. Nå må vi fullføre:

Ta strukturelle beslutninger om skoler og omsorg som gir kvalitet og bærekraft.

Prøve Vestfold-piloten for oppgaveoverføring – målt og evaluert.

Redusere politiske organer for tydeligere ansvar og raskere tempo.

Bygge faglige miljøer som holder over tid.

Gode beslutninger blir ikke bedre av flere beslutningstakere. De blir bedre av mot, kompetanse og vilje til å levere.

La 2026 bli året der Larvik viser at lokaldemokratiet ikke bare diskuterer – men gjør jobben.