Lettelsen over å bli kvitt diktatoren Nicolás Maduro overskygges av de uoverskuelige konsekvensene av oppførselen til Donald Trump.

USA mot Venezuela

Pøbel mot tyrann

Lettelsen over å bli kvitt diktatoren Nicolás Maduro overskygges av de uoverskuelige konsekvensene av oppførselen til Donald Trump.

Det er bølla mot tyrannen. Det er mannen som bryter folkeretten mot mannen som bryter menneskerettighetene. Det er to menn som har store problemer med å akseptere frie valg i sine respektive hjemland og det er to menn med selvbilder de fleste kan misunne. Det er USAs president Donald Trump mot Venezuelas avsatte president Nicolás Maduro.

Når det kommer til militær styrke, er det feige lag. USAs spesialstyrker hadde tilsynelatende få problemer med å «ta kontroll over» Maduro. I sin lange skrytetale på det som egentlig var en pressekonferanse lørdag ettermiddag, skrøt Trump av at verken amerikanske liv eller amerikansk utstyr var gått tapt under aksjonen. En aksjon han selvsagt hadde fulgt direkte, «som om det var et TV-show». «Hvis dere hadde sett det jeg fikk se, ville dere blitt imponerte,» la han til.

Det er ingen grunn til å sette noen glorie over hodet på Maduro. Med åpne øyne har han ført den tidligere så oppegående og oljerike nasjonen ut i fattigdom, sult, korrupsjon og inflasjon. Diktaturet er gjeninnført, blant annet ved at han nektet å akseptere valgnederlaget i 2024. Det er ikke uten grunn at Nobels fredspris i år gikk til opposisjonssymbolet María Machado.

Nå skal Maduro stilles for en amerikansk rett, med terrorist- og narkotikatiltaler hengende over seg. For noen er dette rettferdighet, men det vil være på feil premisser.

I beste fall gir dette en ny og fredelig start for det venezuelanske folket, men all erfaring tilsier at denne form for utenlandsk intervensjon skaper mer krig, flere blodsutgytelser og mer politisk uro. Her kunne amerikanerne bladd i sine egne historiebøker for å finne bevis på det. Trumps kunngjøring om at Venezuela også skal settes under amerikansk administrasjon fram til overgangen til nytt styre er gjennomført, er derfor ikke beroligende for befolkningen. Det er en regelrett maktovertakelse som kan føre til blodbad og også utsette hans egne folk for stor, stor fare.

USAs aksjon er heller ikke beroligende for befolkningen i Ukraina, befolkningen på Taiwan eller for den saks skyld befolkningen på Grønland. Danske og grønlandske myndigheter må ha blitt ekstra bekymret over det som er en regelrett maktovertakelse av Venezuela natt til lørdag.

Russland har offisielt fordømt amerikanernes aksjon, men president Vladimir Putin kan i realiteten gni seg i hendene over at amerikanerne har gjort det Russland har forsøkt i Ukraina: gå inn i et fremmed land og avsette statsoverhodet. Det er dette poenget som gjør USAs aksjon så problematisk og uoverskuelig. Mangelen på respekt for folkeretten truer internasjonal rettsorden på en måte vi ikke har sett etter andre verdenskrig. I dette tilfellet har presidenten trolig også satt seg opp mot amerikansk rett. Det er noe nytt.

Donald Trump har tidligere kritisert Brasil for behandlingen av deres tidligere president Jair Bolsonaro, som er fengslet for å ha forsøkt å begå statskupp. I likhet med Trump ville ikke Bolsonaro akseptere et valgresultat.

Bolsonaro-saken viser at den amerikanske presidenten bare er sånn passe interessert i å opprettholde frie, liberale rettsstater i USAs bakgård, som statene i Latin-Amerika ofte kalles. Tvert imot er dette et klarsignal til at andre stormakter, som Russland og Kina, kan gjøre omtrent hva de vil innenfor egne nærområder. Det er dårlig nytt for Ukraina og Moldova. Det er dårlig nytt for Taiwan og skal vi dømme etter uttalelsene til utenriksminister Marco Rubio på presidentens pressekonferanse, er det også dårlig nytt for Cuba. Selvsagt er det også dårlig nytt for Norge, Sverige, Finland og Danmark, ja for hele Nato.

Bolsonaro-saken viser også hvor stor betydning Trumps personlige relasjoner har. Han liker Bolsonaro, men allerede i den første perioden til den amerikanske presidenten, ble Nicolás Maduro en rival. Det er heller ikke lett å glemme hvordan Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj og en rekke andre statsledere er behandlet av Trump, visepresident J.D. Vance og den øvrige kretsen rundt presidenten. Diktatorer i Russland, Kina og Nord-Korea, har derimot stort sett sluppet unna med rosende omtale.

Det er ikke noe nytt at USA tar seg til rette i den nevnte bakgården. At de langt på vei sto bak det brutale militærkuppet i Chile i 1973, er ett av de verste eksemplene, men siden har de både invadert stater og sørget for maktovertakelser.

Den store forskjellen er at det denne gangen ikke skjer som en hemmelig CIA-operasjon, eller at amerikanerne prøver å nedvurdere sin egen rolle. Tvert imot står Donald Trump fram allerede på dag én som en stolt triumfator som påtar seg hele ansvaret for en operasjon som kan snu fullstendig opp-ned på den internasjonale rettsordenen. For det skal han ha: Det har iallfall skjedd i åpenhet.