Herold

Avisene skriver ofte om nye funn i arkeologien og en overskrift som går igjen er «historien må skrives om» eller lignende formuleringer. Men må vi egentlig det?

Min jobb er å formidle historier, men for å fortelle historier om fortiden, må noen forske på dem, og for å forske må det finnes kilder, materielle eller nedskrevne, man kan stille spørsmål til. Arkeologer, metalldetektorister og historikere jobber daglig med å finne nye spor, men det er veldig begrenset hvilke steder det søkes på. Arkeologene graver vanligvis kun når det er en tomt som det skal bygges på, eller at det skal bygges en ny vei. Kulturminner er kjent i under en halv prosent av Vestfolds totale areal.

Tenk deg hvis du tar et puslespill og drysser brikkene ut av vinduet på toget mellom Oslo og Trondheim, og senere går manngard for å finne brikkene. Du finner kanskje noen, men det blir bare fragmenter, og du må gjette mye for å finne ut hva motivet på puslespillet skulle være. Omtrent sånn er det med arkeologiske undersøkelser.

All arkeologi i Norge koster samfunnet omtrent det samme som det koster å bygge en kvart videregående skole, og da nye E18 ble bygget gjennom Vestfold kostet de arkeologiske undersøkelsene det samme som rundt hundre meter av den ferdige veien. På tross av alt dette blir det faktisk funnet mange nye spor.

Så har vi jo noen store funn som Osebergskipet. Her får vi massevis av kunnskap om en stor begravelse, det er treskjæringer og dyr, menneskebein, tekstiler, matrester og kjøkkenutstyr. Men vi aner ikke hvem de to kvinnene i graven var. Vi kan tenke oss til at de har betydd mye for samfunnet de har levd i, men der stopper det. Vi kommer aldri til å finne svaret. Ingen har skrevet det ned, og ingen har ført de muntlige fortellingene videre om akkurat disse menneskene.

Derfor prøver vi å finne nye teorier, og med nye funn andre steder kan vi sette sammen to og to og få et nytt svar, men vi skriver ikke om historien av den grunn.

Hvert nye funn blir satt i sammenheng med det vi allerede vet. Finner vi en øks for eksempel, så har arkeologene for hundre år siden laget typologier med økser, og når de er fra. Så vi kan bare se på tegningene i boken og si at denne øksen er fra 900-tallet for eksempel.

Historie er ferskvare, var det første jeg lærte meg da jeg begynte i denne jobben. Det var en stor overraskelse for meg den gangen, men selvsagt er det riktig. Forskere finner nye gjenstander eller historier, eller rett og slett ser på gamle utgravinger med nye øyne og finner nye svar.

Det er ganske gøy med de gamle arkeologene, for de var så skråsikre! Da de skulle åpne Oseberghaugen diskuterte de kun hvilken konge som kunne være gravlagt der, og overraskelsen var stor da det viste seg å være to kvinner. De slo derfor fast at den ene var dronning Åsa og den andre var en trell.

Arkeologen Anton Wilhelm Brøgger forteller på 1920-tallet navnet på alle kongene som ligger i haugene på Borre. De satt rett og slett og leste de gamle sagaene og bestemte seg for hvem som var gravlagt hvor. De kan hende de hadde rett i noe, men det får vi aldri vite.

Det er kanskje litt kjedelig å alltid forholde seg til fakta, men på den annen side: Det er gøy med sensasjonsoverskrifter og clickbait også i arkeologien og historieformidlingen.