Herold

Derfor er det umulig å overse det mest slående ved den: Det som mangler.

Jeg har lyttet til statsminister Jonas Gahr Støre sin nyttårstale for 2026 flere ganger. Ikke overfladisk. Ikke i bakgrunnen. Men konsentrert – nettopp fordi dette er landets viktigste tale. Det er her retningen settes. Det er her fellesskapet defineres. Det er her verdiene løftes frem.

Retorisk er talen trygg. Den er strukturert. Den er emosjonelt kontrollert. Den er korrekt.

Gunnar Stavrum: Statsminister Jonas Gahr Støre: «Vi må være forberedt på at krig kan ramme Norge»

Og nettopp derfor er det umulig å overse det mest slående ved den:

Det som mangler.

For i en tale som hyller trygghet, beredskap, demokrati og velferd, er det én avgjørende gruppe som er nærmest fullstendig fraværende: De som faktisk bygger landet – økonomisk, strukturelt og over tid.

SE: Statsministerens nyttårstale 2026

Innlegget ble først publisert på skribentens Facebook-side.

Ikke en eneste takk. Ikke en eneste anerkjennelse

Entreprenørene. Familiebedriftene. De små og mellomstore virksomhetene. Eierne som tar risikoen før staten får inntektene. Ikke én eksplisitt takk. Ikke én tydelig anerkjennelse.

Ikke én setning som viser forståelse for hvem som skaper grunnlaget for alt det talen feirer.

Dette er ikke en forglemmelse. Det er et mønster.

En klar majoritet av verdiskapingen i Norge skjer i privat sektor. Skatteinntektene som finansierer helsevesen, skole, forsvar, politi og beredskap oppstår ikke av gode intensjoner eller sterke fellesskapsfølelser. De oppstår fordi noen tar risiko, investerer kapital, bygger virksomheter og skaper arbeidsplasser – ofte med personlig ansvar, lange dager og betydelig usikkerhet.

Taper sjelden egenkapital

Her ligger også en grunnleggende ansvars-asymmetri som talen ikke berører: Staten taper sjelden egenkapital. Entreprenøren taper huset. Staten kan feile og regulere seg ut av det.

Entreprenøren får ikke en ny sjanse.

Likevel fremstilles velferdsstaten i talen nærmest som et selvbærende system – forvaltet av staten, understøttet av frivillighet og offentlig innsats, men løsrevet fra verdiskapingens realiteter.

Statsministeren takker – med rette – soldater, politifolk, helsepersonell, lærere og frivillige. Det er hederlig. Det er viktig. Men det er også ufullstendig.

For uten privat verdiskaping i bunn finnes det lite å fordele – og enda mindre å forsvare.

I en tid der: norsk eierskap er under økende press, risikokapitalen tørker inn kapital og kompetanse flytter på seg, gründere og eiere i økende grad ser mot Sverige, Danmark og Sveits er det direkte urovekkende å snakke om nasjonal motstandskraft og beredskap uten å erkjenne at privat eierskap og entreprenørskap er en del av landets kritiske infrastruktur.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=72323

Handler også om eierskap

Økonomisk bærekraft er ikke et sideprosjekt. Det er fundamentet. Og her kommer vi til det statsministeren ikke sier høyt:

I en tale som advarer mot ytre trusler, sies det ingenting om de indre forutsetningene for motstandskraft. For nasjonal sikkerhet handler ikke bare om grenser, allianser og militær beredskap.

Den handler også om eierskap. Kapital. Investeringer. Og viljen til å bygge her – ikke et annet sted. Når verdiskaping ikke lenger nevnes, er det ofte fordi den anses som gitt.

Når den anses som gitt, behandles den som uuttømmelig. Og historien viser oss hva som skjer når samfunn begynner å tro nettopp det.

Derfor sitter jeg igjen med en stadig sterkere undring: Enten trenger statsministeren bedre taleskrivere og en dypere forståelse for hva som faktisk skaper samfunnets bæreevne, eller så har vi fått en politisk kommunikasjon der verdiskaping tas for gitt – og dermed ikke lenger verdsettes.

Fellesskap bygges nedenfra

Fellesskap kan ikke bare defineres ovenfra, gjennom stat og forvaltning.

Det bygges nedenfra – gjennom bedrifter, eiere og entreprenører som hver dag tar beslutninger som avgjør om folk har jobb i morgen, om lokalsamfunn overlever, og om velferden faktisk kan finansieres også i fremtiden.

Gunnar Stavrum: Mette Frederiksens tøffe nyttårstale: Ett år i fengsel – så ut av Danmark

Dette handler ikke om applaus. Det handler ikke om særbehandling. Det handler om realitetserkjennelse.

For et samfunn som slutter å se, løfte frem og anerkjenne sine verdiskapere, risikerer over tid å stå igjen med sterke ord, høy moral – og et stadig svakere fundament.

Og det er et langt farligere utgangspunkt enn noen av de truslene talen ellers advarer mot.