Herold

Debatten om nedleggelsen av legekontoret i Malm har skapt sterke reaksjoner. Det forstår jeg godt. Legekontoret har i mange år vært en del av lokalmiljøet, og tryggheten ved å ha et legekontor i nærheten er viktig for mange. Likevel må vi våge å forholde oss til realitetene slik de er: Et legekontor uten leger er ikke et fungerende helsetilbud.

Faktum er at kommunen over lang tid har forsøkt å rekruttere fastleger til kontoret uten å lykkes. Stillinger har blitt lyst ut gjentatte ganger, enten er det ingen som søker, ukvalifiserte søkere eller de takker nei. Dette handler ikke om manglende vilje fra kommunen, men blant annet om en nasjonal fastlegekrise der tilgjengelige leger ofte søker seg til større fagmiljøer.

Konsekvensen er at legekontoret i bygda ofte drives på nåde – ikke av fast ansatte leger, men av innleide vikarer fra bemanningsbyrå – en løsning som både er ustabil og svært kostbar. Leievikarer koster kommunen mange ganger mer enn fast ansatte leger, både i form av timepris og administrativ oppfølging.

I en kommuneøkonomi som allerede er presset, betyr dette at store summer bindes opp i driftsformer som ikke er bærekraftige over tid. Penger som kunne gått til forebyggende arbeid, helsefremmende tiltak eller styrking av eksisterende tjenester, forsvinner i kortsiktige vikarutgifter.

Dette gir hverken pasientene kontinuiteten de trenger, eller kommunen en bærekraftig drift. Vi ender med et legekontor som finnes i navnet, men ikke i praksis. Samtidig må vi spørre oss: Hva slags trygghet gir egentlig et legekontor som aldri har stabil bemanning? Pasientene opplever stadig nye leger, manglende kontinuitet og utfordringer med å få time hos en lege som kjenner dem og deres sykehistorie. For alvorlig syke, kronikere, eldre og sårbare grupper er dette spesielt belastende.

Det er forståelig at nedleggelsen vekker følelser. Men vi skylder både pasientene og helsearbeiderne våre å tenke langsiktig og realistisk. Å holde liv i et legekontor som ikke tiltrekker seg leger, er desverre ikke et ansvarlig alternativ. Vi må velge det alternativet som gir trygghet, forutsigbarhet og et faktisk helsetilbud – ikke en illusjon av ett.

Ved et legekontor i sentrum finnes den stabiliteten et lite kontor ikke lenger kan tilby. Der jobber leger i team, med støttepersonell rundt seg og et større fagmiljø som gir både kvalitet og forutsigbarhet. Det gjør det lettere å gi pasientene den oppfølgingen de trenger, og det gjør arbeidsplassen mer attraktiv for leger – for heller ikke i sentrum er rekrutteringsprosessene alltid like enkle.

Kommunen vår er stor i areal og har mange innbyggere som bor spredt i alle himmelretninger, ikke bare i vest. Langt fra både legekontor og andre viktige tjenester. For dem som ikke kan ta seg til sentrum selv, har Norge et velferdssystem som allerede er rigget for dette. Ordninger som pasientreiser, tilrettelagt transport og ledsagertjenester er nettopp etablert for at ingen skal falle utenfor helsetjenesten på grunn av avstand eller mobilitetsutfordringer. Vi lever i et land hvor tilgang til helsehjelp er en rettighet, og hvor avstanden til lege ikke skal være et hinder.

Det er smertefullt å se lokale tjenester forsvinne. Men, vi trenger helsetjenester som faktisk fungerer – ikke en fasade som gir inntrykk av stabilitet, uten å kunne levere det. Ved å samle ressursene på et legekontor med stabil bemanning, større kompetanse og bedre økonomisk drift, sikrer vi innbyggerne et mer solid og forutsigbart helsetilbud.

Det er det viktigste.