Herold

NRK har de siste dagene lagd god journalistikk fra østfoldbyen Sarpsborg, som sliter med konsekvensene av en innvandrings- og integreringspolitikk som ikke fungerer godt. Kommunen opplever at de får det som omtales som "ekstraflyktninger", fordi mange velger å flytte til byen etter fullført introduksjonsprogram. Det foregår rett og slett en sentralisering blant innvandrerbefolkningen, som ikke stemmer med hva verken nasjonale politikere eller kommunenes inntektssystem har lagt opp til.

Nå har kommunen lagd sin egen flyktningeutredning, som viser alarmerende tall. Fire av fem sosialkroner går til personer med flyktningbakgrunn, det er påfallende stor ressursbruk innen barnevern, oppvekst og helse, og mange unge har omfattende bistandsbehov.

*Det er *egentlig ikke så vanskelig å forstå hvorfor dette skjer. Innvandrere, som alle andre, ønsker å bosette seg i nærheten av venner og familie, og gjerne på det sentrale Østlandet, hvor de fleste til slutt havner. Men konsekvensene er ytterligere press på en allerede presset velferdsstat.

Holdningene rundt innvandring er nå i ferd med å endre seg. Som NRK-kommentator Tone Sofie Aglen trekker fram: "Da Ap la inn symbolsk lave 100 kvoteflyktninger i statsbudsjettet, ble det knapt reagert. Kontrasten er stor til de åtte årene Erna Solberg styrte landet da det var høylytt krangel om hvor mange flyktninger Norge skulle ta imot. Og hvor mye bistand som skulle gis."

Tallene fra Sarpsborg er dessuten nok et bilde på at et sentralt prinsipp i norsk forvaltning har spilt falitt. I dag er det offentlige bygd opp slik at kommunene får sine penger fra staten og skattebetalerne, også må de etterpå levere lovpålagte tjenester innen blant annet barnevern, sosialhjelp, BPA, spesialundervisning, liggedøgn på sykehus og andre dyre ordninger. Systemet er bygget opp slik fordi kommunene skal få et insentiv til å drive forebygging.

På tegnebrettet er dette logisk: Hvis kommunen jobber godt med å hjelpe en tidligere flyktning inn i arbeidslivet, "sparer" de penger sammenlignet med alternativet. Dette er altså en slags utgave av pisk og gulrot-modellen. Men verden er ikke som tegnebrettet. Kommunene er økonomisk i knestående, og har så vidt kapasitet til å levere tjenestene de absolutt må. Da har man for lengst kuttet i de kostnadene som kunne gitt forebygging.

*Dermed er *integreringstallene fra Sarpsborg nok et eksempel på at offentlig sektor trenger en totalgjennomgang.