Herold

Jeg skal fortelle litt om dette sett fra en annen vinkel. Fra en alkoholiker og pasient.

Det var veldig gledelig lesning om rusbehandling på samisk av Ellen Ingrid Eira og May Britt Nystad, begge fra Karasjok, på Rus og samfunn publisert 8. desember 2025.

Jeg skal ikke gå så mye innpå selve innlegget her, men vil trekke frem tausheten, kroppsspråket og humoren som viktige forskjeller. Jeg skal heller fortelle litt om dette sett fra en annen vinkel. Fra en alkoholiker og pasient.

Mye av dette har jeg imidlertid påpekt mange ganger. Det var også grunnen til at jeg ikke kunne støtte den rusreformen som ble fremlagt av Solberg-regjeringen i 2021, som var totalt blottet for samisk perspektiv.

Både Sametinget og helseministeren fikk skriv fra meg om dette. Jeg har også vært veldig kritisk til å hente sør-norske fagfolk og rusorganisasjoner til Sápmi for å holde fordrag om psykisk helse og rus for fagfolk som jobber med samiske pasienter. Foredragene er ofte fokusert bare på norsk levemåte, kultur og norske verdier. En slik forestilling foretrekkes ofte fordi de kun ønsker å høre om det de allerede vet om, og om det som passer best for de å høre om.

Jeg har tidligere kommet med påpekninger overfor fagfolk som jobber innen psykisk helse og rus om forskjellene fra norsk til samisk rusbehandling, og ikke minst om ettervernet. Men jeg har da aldri opplevd noen konstruktiv respons. I stedet opplever jeg at det bildet fagfolkene febrilsk har prøvd å tegne aldri har samsvart med virkeligheten. Dette er alvorlig. Dersom rusbehandling skal være virksom må den tilpasses kulturen i det samiske samfunnet, og det er helt nødvendig for at pasientene skal kjenne seg igjen i det store "rommet." Her er det meget viktig for best mulig behandling at pasientene og fagfolkene arbeider langs de samme linjer. Men dette kriteriet er så langt ikke oppfylt.

Jeg har selv vært pasient på Finnmarksklinikken hvor både Eira og Nystad jobber i dag. De var imidlertid ikke der da jeg var pasient, og da hadde vi svært lite eller ingen undervisning om det å være rusavhengig og samisk. Noe som var urimelig, ettersom dette var første gang man hadde en egen samisk gruppe bestående av fem mannlige pasienter.

Vi hadde egne ukentlige gruppemøter som var veldig bra, men ellers "druknet" vi og var stort sett tause i det store felleskapet hvor alt foregikk på norsk. Mennesker i en vanskelig livssituasjon har et ekstra stort behov for å kunne uttrykke seg og sine føleser på det språket de først lærte i barndommen – som for oss var samisk.

I ettertid har jeg tenkt på hvorfor så få samiske ruspasienter klarer å bli rusfrie, hvorfor så mange sier de ikke får noen utbytte og hjelp av behandlingen. De opplever at de er der for å få et avbrudd i en problematisk situasjon, men uten at behandlingen gir det ønskede resultat. Kanskje er det fordi de ikke klarer å finne seg selv i denne behandlingen? En ytterligere vanskelighet er den mangelfulle samhandlingen mellom statlige og kommunale hjelpeapparater. Pasientene faller ofte mellom to stoler, og mange blir overlatt til seg selv og sine pårørende.

En annen viktig ting å huske på er at den latente tilbøyeligheten til å ruse seg følger deg hele livet. Den vil alltid være en del av din historie. Og de få som velger å være åpne om dette må regne med at det kommer til å bli brukt mot deg i forskjellige situasjoner av personer som ikke finner andre argumenter å komme med.

Rusavhengiges egen beskrivelse av situasjonen har dermed ikke blitt tatt på alvor. Dette er en stor svakhet som samfunnet har akseptert og bruker for å bli overbevist om at alt er i orden. Denne neglisjeringen av samers personlige opplevelser og spesifikke behov er nok en av grunnene til at så få samiske rusmisbrukere står frem med sin fortelling om livssituasjonen. Resultatet er at vi mister en viktig del av historien til en stor gruppe, og alt forblir slik det alltid har vært, i en boble hvor man utelater viktige perspektiver.

Hvorfor er det ingen endring i dette?

For det første så har vi aldri hatt noen reell debatt om denne saken, vi har i dag svært få politikere som har interesse, kompetanse og grunnlag for å utale seg om psykisk helse og rus, og det samme gjelder for journalister. De få gangene det er debatt om rusmisbrukere og ruspolitikk i Finnmark, så blir ikke samiske rusmisbrukere invitert. Da henter man gjerne folk sørfra.

Da får man ikke inn den samiske stemmen som er nødvendig for å endre de norske forventningene om hva en rusmisbruker skal være, tenke og mene. Når politiske utvalg settes opp, uansett om det er kommunale eller på Stortinget, så er ikke det faglige det viktigste, det er lojaliteten til ledelse og til de befestede oppfatninger som kommer først. Jo mindre kompetanse utvalget har, jo enklere er det for koalisjonen å føre en politikk som ikke nødvendigvis er det beste for innbyggerne, men for foretaket. Dette fordi stor kompetanse gjerne fører til at flere og nye problemstillinger reises.

Hvordan har det egentlig vært å være en tørrlagt alkoholiker og "tilskuer" i snart 20 år i et samfunn som preges av at psykisk helse og rus er mer og mer nedprioritert og er like skambelagt, selv av hjelpeapparatet?

Det enkle svaret er at jeg leser samfunnets styrke og svakhet, mens samfunnet sjelden eller aldri ser menneskene i denne situasjonen. Det er kun enten-eller. Og da står de sterke sterkere, og de "svake" svakere tilbake i utgangspunktet. En som ofte er alene og må sitte alene ved et bord på en kafé eller på andre plasser, er kanskje mye sterkere enn de som sitter fulltallige ved nabobordet og søker trygghet i vennegjengen. Tenk litt på det.

Jeg er blitt kraftig angrepet i debatter på sosiale medier av bla de norske rusorganisasjoner fordi jeg ikke kunne støtte rusreformen på grunn av den manglet samisk perspektiv og at Sametinget ikke ble konsultert. Mange angrep meg fordi jeg formidlet at det var store forskjeller fra norsk til samisk kultur og levemåte, og dermed også store forskjeller på norske og samiske rusmisbrukere. De var alle av den oppfatningen at det ikke trengs samisk perspektiv i rusreformen. I slike debatter har jeg stort sett vært helt alene som samisk rusmisbruker mot alle, og det har til tider vært veldig stygt, så stygt at jeg meldte meg helt ut av rusdebatten.

Vi har i dag nærmere 20 rusorganisasjoner, og situasjonen har vel aldri vært så ille som i dag, Jeg ser på disse organisasjonene som grupper som eksisterer for å håve inn økonomisk støtte fra staten. Hvor er alle disse organisasjonene når rusavhengige trenger hjelp? Hadde det ikke vært for Frelsesarmeen, Blå kors, Fattighuset, private ildsjeler og Frivillighetsentralene, så hadde ikke livet til mange rusavhengige vært til å redde. Det kan synes paradoksalt at frivillige ofte kan tilby bedre hjelp enn fagfolk, men slik er det – fordi frivillig engasjerte setter menneske, individet, i sentrum.

Sametinget har kanskje selv satt seg selv på gangen i denne sammenhengen. Helse- og sosialpolitikk, og særlig psykisk helse og rus blir gitt alfor liten oppmerksomhet. I og for seg veldig merkelig når vi ser på hvilke utfordringer mange opplever for tiden. Men når Sametinget har en alderssammensetning som ikke reflekterer de samiske samfunnene, så forsvinner også mye av tilstedeværelsen som vi har i andre samfunn. Sametinget har en stor utfordring å finne seg selv i helse- og sosialpolitikken.

I det samiske samfunnet har det vært mye hysj- hysj og mange har følt skam over psykisk uhelse og rusavhengighet. Tanker om skam og skyld var særlig framtredende de dogmatiske kristne kretser, og ikke minst i den læstadianske tro som var stor og merkbar da jeg vokste opp på 60-tallet. Mange har det nok slik i dag også, selv om det også her har blitt mer toleranse og åpenhet. Skam og skyld er dårlig medisin hvis målet er å hjelpe mennesker vekk fra rus.

Men det samiske samfunnet har altfor lenge vegret seg mot å debattere om psykisk helse og rus. Det har aldri vært noen større interesse fra verken politikere eller medier. Men heldigvis er det bedring fra de yngre generasjonene her.

Når bærebjelkene i samfunnet ikke tør eller har mulighet til å prate om faglige utfordringer på grunn av at politiske hensyn er viktigere, ja da må vi stille spørsmålet: Hvor er det blitt av kjærligheten og de menneskelige verdiene vi ble født til?

Jeg har vært åpen om at hjelpeapparatet ofte ikke klarer å skille mellom påpekninger og kritikk. Jeg har også påpekt at fagfolk som har utdannet seg kun på norsk kultur og levemåte, sikkert er dyktige i sitt fag, men klarer ofte ikke å få forståelse og tillit fra samiske pasienter. Og når påpekninger blir da blir gjort til kritikk, da mister vi både faget og pasienten.

Hvis denne situasjonen skal kunne forbedres må samfunnet lære seg å akseptere at også pasienter har rett til å ha sin egen mening om livet sitt og hva som er de største problemene og hindringene på veien mot bedre psykisk helse og mot frihet fra rusavhengighet. I dag er ikke denne retten alltid til stedet, og da blir nesten alt tilrettelagt på behandlerens premisser. Det må bli skjevt, når premissene utelater det samiske perspektivet. Det er ikke bestandig i første rekke pasienten som blir behandlet, men behandleren. Slik skal det selvfølgelig ikke være.

Til slutt vil jeg takke Ellen Ingrid Eira og May Britt Nystad fra Sami klinihkka og Rus og samfunn for en god og en meget viktig artikkel om rusbehandling på samisk. Nå gjenstår det bare å få det kommunale for- og ettervernet å få inn mer samisk perspektiv og forståelse av samisk kultur og levemåte. Om samisk rusbehandling skal nå best mulig resultater, så må vi huske at selv om behandleren er fornøyd, så har det ingen betydning om ikke pasienten er av samme oppfatning og erfarer en reel bedring.

Det som viser hvorvidt behandlingen har vært vellykket, er hva som skjer i tiden etter at pasienten er reist hjem og overtas av sitt lokale hjelpeapparat. Om ikke samhandlingen fungerer før pasienten ankommer behandlingen, så vil den heller ikke fungere etter behandlingen.