Herold

For noen uker siden ble det kjent at Google har brukt rundt 28 milliarder kroner for å hente tilbake én enkelt AI-ekspert. Ikke et selskap. Ikke et team. Én person.

Det er lett å avfeie dette som ekstrem Silicon Valley-logikk, uten relevans for norske forhold. Det ville være en feil.

Poenget er ikke beløpet. Poenget er hva dette forteller oss om hvor verdiskaping, makt og styring nå flytter seg.

For også i Norge – og særlig i små kommuner – står vi foran et stille, men avgjørende veivalg.

De fleste kommuner er allerede i gang med å ta i bruk kunstig intelligens:i saksbehandling, analyse, planarbeid, kommunikasjon og tjenesteutvikling. Det er nødvendig. Men det er også bare startnivået.

Det virkelige spørsmålet er ikke om vi bruker AI, men:

Har kommunen egen forståelse og dømmekraft nok til å styre bruken?

Små kommuner har begrensede ressurser. Nettopp derfor er dette ekstra viktig. En kommune som mangler intern kompetanse, blir raskt avhengig av eksterne leverandører – og kjøper løsninger den ikke fullt ut forstår, kontrollerer eller kan videreutvikle selv.

Det er ikke først og fremst et teknologisk problem. Det er et ledelsesproblem.

Kommuner som lykkes fremover vil:

• bygge liten, men dyp kompetanse internt
• vite hva som kan automatiseres – og hva som aldri bør outsources
• bruke AI til å forsterke kapasitet og kvalitet, ikke svekke ansvar og styring
• ta bedre beslutninger raskere, med færre ressurser

Kommuner som ikke gjør dette, risikerer:

• varig avhengighet av konsulenter
• tap av tempo og gjennomføringsevne
• svekket attraktivitet for både arbeidskraft og næringsliv

Dette handler til syvende og sist om lokal utviklingskraft.

For kommuner som ønsker vekst, er AI ikke et effektiviseringsprosjekt.Det er et spørsmål om evnen til å forme egen fremtid – på egne premisser.

28 milliarder kroner for én hjerne er ikke noe norske kommuner skal kopiere.Men signalet er tydelig:

I årene som kommer vil forståelse være viktigere enn verktøy.Og dømmekraft viktigere enn teknologi.

For små kommuner er ikke spørsmålet om de har råd til å investere i kompetanse.Spørsmålet er om de har råd til å la være.