Herold

Den siste måneden har Fredriksstad Blad omtalt både en alvorlig voldshendelse der en lærer skal ha blitt slått på en ungdomsskole, og Fpus forslag om tvangsoverflytting av elever som utøver vold.

Gi læreren respekten tilbake

Begge sakene viser alvoret i situasjonen mange ansatte i skolen står i. Samtidig illustrerer de et kjent mønster i debatten: Vi diskuterer reaksjoner etter at vold har skjedd, langt mer enn hvordan den kan forebygges.

Når en lærer blir utsatt for vold i arbeidstiden, er det først og fremst et arbeidsmiljøproblem.

Det handler om ansattes sikkerhet, trygghet og helse – og om arbeidsgivers ansvar for å sikre et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, slik arbeidsmiljøloven forutsetter. Dette perspektivet forsvinner ofte når vold i skolen reduseres til spørsmål om disiplin, enkeltelever eller straffetiltak.

Tiltak som tvangsoverflytting kan i enkelte saker være nødvendige for å beskytte både ansatte og medelever. Men slike tiltak adresserer først og fremst symptomene, ikke årsakene.

Vold i skolen oppstår sjelden i et vakuum. Den utvikler seg ofte over tid, i møte med høyt tempo, manglende handlingsrom, utilstrekkelig bemanning og for lite støtte rundt ansatte som står i krevende situasjoner.

lærervold

I arbeid med ansatte, verneombud og tillitsvalgte i skole og andre førstelinjetjenester hører vi de samme beskrivelsene igjen og igjen: Tiltak som kommer sent, risikovurderinger som ikke er oppdatert, og ansatte som blir stående alene i situasjoner de ikke har forutsetninger for å håndtere.

Når presset blir en del av hverdagen, skjer det også noe annet: Belastningen normaliseres. Det som tidligere ville blitt sett på som uakseptabel risiko, blir «slik det er hos oss».

Da slutter også varsellampene å blinke. Ikke fordi situasjonen er trygg, men fordi ansatte tilpasser seg. Det presset og usikkerheten man står i er belastende i seg selv. Men det er ikke en stor enkeltstående hendelse. Derfor gis det ikke oppmerksomhet. Ikke av den enkelte ansatte, av ledelse eller av samfunnet og media.

Avvik meldes sjeldnere, ikke av likegyldighet, men fordi det oppleves som tidkrevende, belastende eller lite meningsfullt i en allerede presset arbeidshverdag. Dermed mister ledelsen viktig kunnskap om hvor risikoen faktisk ligger.

lærervold 2

Hvis vi virkelig ønsker å redusere vold i skolen, må forebygging tas på alvor som en del av det systematiske HMS-arbeidet.

Det innebærer blant annet tydelige risikovurderinger, tilstrekkelig bemanning, reell støtte til ansatte i krevende situasjoner, og en kultur der bekymringer tas på alvor før de utvikler seg til alvorlige hendelser.

Debatten i Fredrikstad bør derfor ikke begrenses til hvilke sanksjoner som kan brukes etter at vold har skjedd. Den bør også handle om hvilke rammer vi gir ansatte i skolen til å gjøre jobben sin på en trygg og faglig forsvarlig måte.

Vold i skolen er ikke bare et problem knyttet til enkeltelever. Det er et signal om at systemet rundt dem – og rundt de ansatte – ikke fungerer godt nok.

Fpus innlegg tar for seg flere tiltak enn bare flytting av elever. Men vi vil tilføre arbeidsmiljøperspektivet i dette.

Å beskytte lærere og andre ansatte er ikke bare et spørsmål om orden og disiplin. Det er et spørsmål om arbeidsmiljø, ledelse og ansvar. Den diskusjonen skylder vi både ansatte, elever og foreldre å ta – før neste hendelse skjer.