Herold

Plutselig kommer dagen. Alt du utsatte er for sent. Det finnes et par grep som kan redde deg.

(Haugesunds Avis): Haugesund sjukehus, nyttårsaften 2024. Jeg er på vei til jobb denne kvelden. Året skal gli forutsigbart over i et nytt.

På vei til avishuset ringer telefonen. Jeg bes være rask til sjukehuset.

Ikke lenge etter sitter jeg ved min far når han dør.

Mens fyrverkeri smeller i murveggene og byens himmel gnistrer mellom en slutt og en ny start, trekkes et siste sukk.

Nyttårsaftener minner oss på at vi ikke varer evig, at vi følger slekters gang, er små og ikke aner hva som venter oss.

Der og da, på sjukehuset, tenker jeg ikke på hvor effektfullt det skal bli, grepet jeg tok fem år før.

Noen ganger skal du tenke på det stakkars mennesket som var først på jorden. Hun hadde ikke stor omgangskrets. Verken fyrstikker, poteter eller smertestillende.

Etter noen generasjoner gikk det bedre. I årenes løp har menneskene utviklet antibiotika, kokebøker og psykososiale kriseteam.

Det er blitt enklere å være menneske. Etter utallige nyttårsaftener nyter vi godt av prestasjoner og oppfinnelser fra alle som er gått foran. Svimlende mange har bidratt og dødd i årenes løp.

De har etterlatt uvurderlige oppskrifter på gode liv og feilsteg vi kunne lært av.

Dagens verden har på enkelte vis gått fullstendig av hengslene. Vi kunne hatt det bedre enn noen gang.

Dette er grunnen til at du skal lese historie. Fatte litt av hva du er resultat av. Kjenne til hva dine foreldre lærte og drev med. Fra deres livsløp ligger gylne pekepinner.

Din mors og fars mer eller mindre velvalgte steg formet deg og viser til slutt hvor du selv skal, en vakker dag eller kveld, med eller uten fyrverkeri.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=72792

Når noen dør, settes punktum. Når et år er over, ligger et nytt klart.

Årene går fort, hører jeg enkelte si. Ungene blir voksne på et blunk.

Flere ber oss leve mens vi kan, nyte ungdomstiden mens vi har den. Den ene dagen tar den andre før du plutselig ligger der.

Jeg tror det stemmer. Årene går fort. De fleste får anledning til å velge litt av hva den korte tiden skal fylles med.

De færreste har kontroll på når det er slutt.

Første gang jeg så noen dø var en fin opplevelse. Jeg sto ved sengen hans, fikk oppleve min farfars siste åndedrag, uten anelse om hvordan døden også kan være fredelig og udramatisk.

Jeg var russ på Vardafjell videregående og ante heller ikke hva savn er. Det var så mye mer jeg skulle spurt, mer jeg skulle visst, mens det fortsatt var tid. Tre måneder etter begravelsen tok jeg meg i å ringe den dødes telefonnummer.

Gudene vet hva jeg ønsket å oppnå.

Det var for sent. Årene gått. Tiden ute.

Nyttårsaften i fjor hadde jeg igjen, uten å vite det, hatt siste prat. Jeg har ennå ikke våget å se hva jeg skrev i siste tekstmelding. Jeg aner ikke hva det står, og frykter de ikke holder mål, de siste ordene.

I dag vet jeg hva jeg skulle sagt, skrevet, hvis det var mulig.

Plutselig kommer dagen. Alt du utsatte er for sent.

Men det finnes et par grep som kan redde deg.

For fem år siden ga jeg mine foreldre ordre om å skrive en oppsummering av livet, så langt. De eldre har det med å vandre i fortiden, i barndom og oppvekst.

«Nei hva f … maser du om. Hva er det å skrive? Jeg kan ikke love noe», var svaret fra han som nå er død.

Han var en forteller. En formidler, hadde humor, blikk for detaljer. Kunnskap, grep om kontekst og sans for perspektiv.

Jeg trodde oppfordringen om å skrive «Min historie» var et nyttig og nødvendig spark.

Livet endte tross alt etter 31.559 dager og netter. Noe måtte kunne fortelles, enkelte nyttige vink presteres.

En slik tekst kan gjøre at den som skriver lever litt videre, ikke blir glemt.

Da han døde, lå 130 maskinskrevne sider klar.

Han hadde, viste det seg, begynt å skrive allerede dagen etter ordren kom. Holdt på til han ikke greide mer.

Jeg hadde på forhånd skissert ramme og retning. Rapporten skulle i hvert fall inneholde:

Første minne. Hva har satt spor? Barndom. Ungdomsår. Voksenliv. Opplevelsen som forelder, ektemann og bestefar. Skolegang, yrkesvalg, arbeid, foreningsliv, fritidssysler, alt det aktive. Sentrale vendepunkter i livet. Spesielle hendelser. Minst 20. Generasjonene som har gått foran. Foreldre, besteforeldre, andre som har betydd noe. Hvem var de? Hvor kom de fra? Hva drev de med? Hva har de betydd? Nevn alle. Flokken din. Ektefelle. Søsken, barn, barnebarn, venner. Beskriv dem, fortell hva de har betydd. Råd og vink til etterkommerne

Han skrev mye. Etter mange døgn på jorden ble det litt.

Har du fremdeles en mor eller far, er du heldig.

Ring dem. Gå på besøk og inviter. Få sagt det du ønsker de skal vite. Ikke kast bort tiden.

Heller ikke din egen. Året ligger blankt og kan fylles med noe å skrive om.

En dag er det for sent.

Godt nytt år!