Herold

Lørdag skulle Pål Haugen Lillefosse tilbake på staven, men heller ikke denne gangen ville det seg.

Selv om han ble rammet av nok et skadeavbrekk, er han positiv da BA møter ham i Fana Arena. Denne gangen er det heldigvis ikke snakk om en lang skade.

For Lillefosse har de siste to årene vært dominert av langvarige skader. Like før karrierens største øyeblikk skjedde det verst tenkelige. Under oppvarmingen til OL-konkurransen i Paris sommeren 2024, røk Lillefosse akillessenen.

– Nå har det gått to år. Jeg hadde min siste skikkelige konkurranse i februar 2024, så har det vært enormt mye etter det, men nå har det gått veldig fint i høst, sier han til BA.

Den gode treningshøsten gjorde at han var optimistisk foran lørdagens stevne i Fana Arena. Han skulle endelig tilbake, og det på hjemmebane under Fana Stavhoppgalla. Så skjedde det som ikke skulle skje.

– For to uker siden fikk jeg en smell i bakside lår.

Dermed ble det ikke comeback, men stavhopperen nekter å la det gå inn på ham.

Til vanlig flyr han seks meter over bakken. Nå er dette hverdagen.

Usikkerheten

– Nå har jeg ventet i hundre uker på å være tilbake igjen, så om jeg må vente i fire eller seks uker til skal det gå fint det også.

De siste årene har vært lange for Lillefosse, som før skadene var en av verdens beste i sin idrett. Overfor BA innrømmer han at det enkelte ganger gjorde at han stilte spørsmål ved hele satsingen.

– Det har vært tøft. For første gang siden jeg begynte med dette tenkte jeg at jeg ikke visste om jeg ville drive med det videre, sier han.

For hans del handlet det blant annet om at han følte han gjorde alt riktig, men at det hadde lite å si.

– Jeg endte opp med å sitte på sidelinjen uansett, så jeg følte at det ikke hadde noe å si til slutt.

Når BA møter ham, er han på et helt annet sted. Etter nesten to år med opptrening, borte fra idretten han elsker, er han nå like ved å være tilbake. Det roser han blant annet gruppen han trener med for.

– To av dem var i VM i sommer, og jeg vil jo ikke være han som ikke er med, så at jeg er i den gruppen har hatt sinnsykt mye å si for at jeg har lagt så mye tid og energi inn i det.

Embla (17) gikk viralt på nett - nå markerer hun seg i Norge

Samtidig som dagene tidvis har vært lange, og han har vært borte fra det han elsker lenge, ser han noe positivt i avbrekkene han har hatt.

– Det har vært rart. Jeg måtte endre synet på alt, egentlig. I hodet har det alltid vært kun meg. Jeg skal bli best mulig, jeg skal få til det og gjøre det, men når du er i den perioden jeg har vært i kan du ikke tenke det hele tiden. Da møter du veggen.

Løsningen ble å finne mer glede i det de rundt ham får til.

– Jeg fikk mye motivasjon og glede av at de fikk til det de skulle, så brukte jeg det som motivasjon til at det faktisk var det jeg ville gjøre også.

Gnisten som for første gang var vanskelig å finne, er nå tilbake.

– Jeg håper ikke det er lenge til jeg kan gå ut og vise det.

– Glemte nesten hvorfor

Høsten ble et friskt pust. Endelig kunne han komme tilbake på trening og gjøre alt han egentlig skal i løpet av øktene.

– Jeg glemte nesten hvorfor jeg driver med dette. Det er jo siden jeg syns det er sinnssykt gøy.

Allerede under den første fulle økten sa han til treneren:

– Jeg hadde glemt at det er så gøy å gjøre dette!

På det tidspunktet husket han knapt sist han hadde hoppet. Da hadde han blikket rettet mot stevnet i Fana Arena i starten av januar.

– Det er på hjemmebane, og det kommer mye familie og venner for å se på. Så det var selvfølgelig kjipt at det måtte legges på is, men samtidig vet jeg at jeg har gjort alt riktig, og at det ikke er lenge til jeg får komme ut igjen.

Under stavhoppgallaen fikk han en annen oppgave enn planlagt. I stedet for å jakte gamle rekorder, ble han sittende på sidelinjen for å hjelpe til der han kunne.

– Jeg ser frem til å se juniorene hoppe. Det er veldig spennende å se hva de har å kjøre på med, sier han.

Hanga Klekner fra Ungarn endte opp med å vinne kvinneklassen i stevnet lørdag, med et sprang på 4.40. Kitty Friele Faye fikk andreplass, også med 4.40. Herreklassen ble vunnet av svenske William Asker, med respektable 5.60.

Til tross for problemene virker det som Lillefosse allerede klarer å se det positive. Han ser at han har fått mye ut av det som har vært en toppidrettsutøvers verste mareritt.

– Det høres sikkert teit ut, men jeg føler jeg har vokst veldig mye på å være ute så lenge. For meg var friidrett det eneste som betydde noe, og jeg gjorde absolutt alt for å bli best mulig, men så må man innse at livet er ganske mye mer enn å bare hoppe stav. Selv om det selvfølgelig var kjipt, var det ikke verdens undergang å bli satt på siden en stund, sier han og fortsetter:

– Jeg tror jeg har innsett at jeg kan ha det ganske bra uten å konkurrere, på en måte.

Han har rett og slett lært å sette mer pris på det som er utenfor banen.

– Så du føler det har kommet noe positivt ut av de siste to årene?

– Jeg tipper i alle fall at jeg kommer til å tenke det om ti år!

Skal pushe hverandre til VM