Herold

Den norske velferdsstaten er blant verdens mest vellykkede samfunnsprosjekter. Den har gitt trygghet, mobilitet og verdighet til millioner over flere generasjoner. Nettopp derfor er det krevende å si høyt det mange likevel kjenner på:

Dagens velferdsmodell utfordres nå utover sin tåleevne – ikke bare økonomisk, men også moralsk.

Når systemene blir store nok, mister de noe grunnleggende menneskelig. De mister ansikt og enda verre; de mister sitt hjerte. Store systemer kan nok fordele rettigheter og sikre likhet, men de kan ikke utøve det moralske skjønnet som bare enkeltmennesker kan ta. De er gode til å forvalte regler – dessverre ikke like gode på å håndtere relasjoner og se hele liv i sammenheng.

Dette er ikke en kritikk av intensjonen bak kommunale tjenester, Nav og rettighetsbaserte ordninger. Det er en erkjennelse av deres begrensning. Standardisering er nødvendig, men det har en pris. Når mennesker brytes ned i kategorier og tiltak, risikerer helheten å gå tapt. En person blir en sak, diagnoser og statistikk – ikke et helt menneske.

I denne utviklingen er individet blitt en mottaker, ikke en selvstendig aktør. Ansvar flyttes oppover, bort fra arbeidsplassen, klasserommet og lokalsamfunnet. Det gir trygghet og rettigheter, men også passivitet alle andre steder enn på travle kommunale tjenestekontor. Arbeidsgiverrollen, ledelse, profesjonsutøvelse og sivilsamfunn utenfor offentlige kontorer mister moralsk eierskap.

Historisk har vi tenkt annerledes om ansvar og roller. Hans Nielsen Hauge bygget virksomheter der arbeid ikke bare var inntekt. Det var også mening, dannelse og tilhørighet. Bedriften var ikke bare en produksjonsenhet, men også et fellesskap. I sivilsamfunnet tok vi ansvar for hverandre. Velferdssamfunnet er bygget nedenfra.

Vi ser naturligvis eksempler på dette også i dag, men det er unntakene. I dagens system «overlater» vi alle problemer til staten. Men slik må det ikke være. Arbeidslivet kan bidra, ikke for veldedighet, men for ansvar. Lokalsamfunn kan bidra fordi det trengs en landsby for å oppdra et barn, som det heter. Ansvar for mennesker og samfunn kan forankres og løses lokalt.

Utvikling går ikke bakover. Velferdsstaten vil bestå. Heldigvis. Men om den ikke skal kollapse under tyngden av urealistiske forventninger må den gi fra seg noe handlingsrom. Dagens modell for fordeling gjennom skatter og rettigheter kan ikke alene bære alle gode formål. Nær 20 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder står i dag utenfor arbeid eller utdanning, de finansierer helt eller delvis sitt daglige brød gjennom offentlige utbetalinger. Penger er systemets svar på utenforskap, men penger alene gir verken mening, ansvar eller tilhørighet.

Her finnes et uutnyttet rom. Et rom for enkeltbedrifter, gründere og ledere som tar samfunnsetisk ansvar. Ikke fordi staten pålegger det, men fordi det ligger både menneskelige og økonomiske gevinster der. Når arbeidsplasser og lokalsamfunn igjen blir et sted hvor mennesker blir sett, forventet noe av og holdt ansvarlige, oppstår både verdiskaping og verdighet.

En slik renessanse kan ikke vedtas ovenfra. Den må vokse nedenfra, i bedrifter og lokalsamfunn der avstander mellom beslutning og menneske er korte. Det forutsetter også politisk mot: mindre detaljstyring, mer tillit. Ikke mindre stat, men en mer ydmyk stat som erkjenner at ikke alle problemer kan løses med nye regler, skjemaer og budsjettposter.

Når systemene mister sitt hjerte, må hjertene finne – eller skape – nye systemer. Små nok systemer til å romme mennesket og sterke nok til å vare. Det må gis handlingsrom så de nye løsningenes hjerteslag ikke kveles i fødselen.