Herold

Bruker du en KI til å skrive for deg, ender du gjerne med en pen og glatt tekst – like død som en Botox-panne.

«Kan du lese gjennom denne teksten og gi din vurdering?» lød en e-post jeg fikk for en stund siden. «Klart det», svarte jeg, og ga meg i kast med de 19 sidene. Språket gled fint, grammatikken var korrekt, men etter et par sider merket jeg at jeg satt og tenkte på noe helt annet.

Innholdet gikk ikke inn. Jeg begynte på nytt. Printet ut sidene og gikk på med krum nakke, rynkede bryn og nyspisset blyant. Selv om det liksom gled lett, var det en lidelse å lese. Innholdet fant ikke feste!

Da jeg fikk vite at avsenderen hadde brukt en KI til å produsere hele teksten, falt brikkene på plass. Og jeg ble ganske sur.

Akkurat som at Botox kan rette rynkene i fjeset ditt, kan språkmodeller fikse dårlig grammatikk og manglende flyt i teksten din. KI-en utbedrer svakhetene dine, og teksten blir kanskje helt riktig – men likevel fullstendig feil.

Det er nemlig variasjonene og småfeilene som gjør den menneskelig. Akkurat som du kan lese levd liv og spennende historier i linjene i et fjes, får du glimt av skribenten gjennom hvordan hen skriver. Og det er dette, det menneskelige, som berører oss.

«Du blir faktisk litt teitere hvis du bruker KI før du har tenkt selv.»

Mindre empati og flere fordommer

Studier viser at personer som har dempet de personlige variasjonene i fjeset sitt, altså glattet ut rynker og linjer gjennom å få sprøytet inn nervegift, faktisk blir mindre empatiske. Nervegiften svekker deres egen mimikk, og med det faktisk også evnen til å lese, forstå og speile andre. De blir dårligere til å interagere med andre mennesker.

Kanskje er det på samme måte med personer som ikke lenger er vant til å bruke sitt eget språk som verktøy for å tenke og uttrykke seg. Å skrive er jo å utfordre og foredle våre egne tanker. Mange av oss har opplevd at argumentet som går opp i hodet, ikke holder vann når vi skriver det ned.

Hvis vi slutter å bruke tid og krefter på å kna og elte tankene våre til de er gjennomtenkte nok til å egne seg i en tekst, sitter vi igjen med førsteinntrykk og fordommer. Vi må skrive for å tenke, vi må tenke for å forstå, vi må forstå for å interagere godt med andre mennesker.

«En ræva tekst kjørt gjennom en KI vil fortsatt være en ræva tekst, selv om du har fått glattet ut det grøvste.»

Tyr vi til enkle løsninger, og bruker KI i stedet for å tenke grundig, lar vi forenklede sannheter få fotfeste. Vi ser symptomer, men forstår ikke årsaker. Vi blir rett og slett dummere, og konspirasjonsteorier og populisme får blomstre.

Ikke bare leseren som blir dummere

Det er ikke bare leseren din som blir dummere av at du bruker KI. Den lille KI-forskningen vi har, tyder jo på at du som skriver blir dummere selv også.

Studien «Your brain on Chat GPT», som alle vi KI-kritikere valfarter til som en oase i skrive- og tenke-ørkenen, antyder at du faktisk blir litt teitere hvis du bruker KI før du har tenkt selv. Heldigvis viser studien at det kanskje ikke går så ille, hvis du venter med å bruke KI til etter at du først har tenkt dine kloke tanker.

På samme måte som en sunn og frisk person sikkert kan se enda sunnere og friskere ut med litt Botox i sinnarynka, kan nok en god tekst bli enda litt bedre ved hjelp av en KI, særlig for en skribent som ikke primært jobber med tekst og språk.

«Det er det menneskelige som berører oss.»

Men akkurat som at huden til en person som røyker, drikker og steiker i sola uten faktor kan bli litt glattere med Botox, uten å se spesielt sunn ut av den grunn, vil en ræva tekst kjørt gjennom en KI fortsatt være en ræva tekst, selv om du har fått glattet ut det grøvste. Og du som skribent har ikke blitt noe flinkere til å skrive – eller tenke.

Menneskelig å ta snarveier

På tross av mangfoldige advarsler, øker bruken av KI overalt. Og selv om vi vet at mennesker kan bli mindre empatiske av å bruke Botox, økte bruken med 458 prosent fra 2014 til 2024.

Hvorfor? Fordi vi er nytteoptimaliserende skapninger. Det er menneskelig å benytte seg av lettvinte løsninger. Men evolusjonen har også satt oss i stand til å overstyre våre primale instinkter og velge den tyngre, men riktigere veien.

«Bruker vi KI i stedet for å tenke grundig, lar vi forenklede sannheter få fotfeste.»

Vi kan bestemme oss for å kjempe mot det kjappe dopaminrushet, og heller søke den dype tilfredsstillelsen som kommer med å få til noe vanskelig.

Lese hele nyheten, kanskje til og med prøve oss på forskningsartikkelen den er basert på. Forstå hvordan noe egentlig henger sammen. Lære oss grammatikk. Gjøre jobben skikkelig og skrive førsteutkastet selv. Bli skarpere, ikke bare se skarp ut.

Du må gjøre jobben selv

Vi må bruke verktøyene klokt. Hvis vi skal gå gjennom 10.000 artikler på et blunk, beregne ekstremt komplekse forhold eller se etter mønstre i millioner av datapunkter, må vi selvsagt bruke KI. Det er en superkraft!

Men hvis du skal skrive noe som skal nå fram til andre mennesker, for eksempel lære dem noe, må du gjøre jobben selv. Det er tungt, det går sakte, men det er utrolig tilfredsstillende å kjenne at du når fram med noe ekte.

«Vi må skrive for å tenke, vi må tenke for å forstå.»

Kanskje det var derfor jeg ble sur da jeg skjønte at kollegaen min hadde sendt meg en KI-tekst. Jeg trodde jeg hjalp en person av kjøtt og blod med noe dypt menneskelig, men så fikk jeg vite at jeg hadde brukt flere timer på å vurdere en maskins gjenskapning av gammel kunnskap.

Teksten var like pen og glatt som en botox-panne. Den så kanskje bra ut, men den gjorde ingen nytte og berørte ingen.

Eller forresten, den gjorde meg jo sur.

Send oss din ytring

Lyst til å skrive? Kontakt gjerne oss i NRK Ytring med ditt innlegg. Retningslinjene finner du her.