Herold

– I diskusjonen om ungdomskriminalitet og utenforskap snakker vi ofte om politi, skole, fritidsarenaer og kommunale tiltak. Men det er én del av bildet vi foreldre sjelden tør å snakke høyt om: Vår egen rolle, skriver Linda Krohn Reke i dette leserbrevet.

Gjennom mange år i arbeid med barn og unge har jeg sett en utvikling som gjør meg urolig. Flere foreldre trekker seg unna – kanskje ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi livet er fylt til randen av alt annet.

Jeg har hørt foreldre si:«Det er min sønn som spiller fotball, ikke jeg. Derfor kommer jeg ikke på kamp. Dugnaden får noen andre ta.»

Slike utsagn virker kanskje små, men de sier noe viktig:

«Barnet mitt får klare seg selv. Jeg trenger ikke være der.»

Men hvem er det da som stiller opp?Det er noen andre sin mor og far.Voksne som gir av tiden sin – for alle våre barn.

Vi er en generasjon som prøver å få til alt på en gang. Viktige jobber. Trening. Maraton. Vin-kvelder. Venninnekvelder. Reiseplaner. Prosjekter. Kalenderen er full fra morgen til kveld.

Og midt i alt dette står barna våre.Ikke og ber om perfeksjon.Bare om oss.

Det gjør litt vondt å spørre, men det må spørres:

Har vi egentlig tid til å være foreldre?Tid til å være der barna våre faktisk er?Tid til å være de trygge voksne de kan lene seg på?

Barna våre trenger ikke perfekte voksne.De trenger tilstedeværende voksne.

Det handler om å kjenne vennene deres. Vite hvor de er. Vise oss på fritidsaktiviteter, stikke innom, åpne døra for naboungene og tåre å ta de vanskelige samtalene som følger med det å være forelder i 2025.

Men foreldrerollen handler også om noe enda mer krevende:å våge å se innover – og ta ansvar.

For det er ikke bare «barn fra vanskelige hjem» som havner utpå.Også helt «vanlige barn – barn som vokser opp i helt vanlige hjem» – kan bli rampete, voldelige eller kriminelle når voksne ikke følger med.

Og det blir ekstra vanskelig når:

Når mobberen går fritt, mens barnet som blir utsatt må tilpasse seg, lærer vi unge noe de aldri burde lære:

Dette skaper ikke trygge ungdommer.Det skaper sår, sinne og utenforskap – og for noen blir det starten på hærverk, rus og kriminalitet.

Ungdom gjør ikke hærverk fordi de «vil være onde».De gjør det når de mangler:

Det er et rop om noe som mangler.

Samtidig må vi være ærlige om dette:

For noen barn og ungdom kan det være godt å komme vekk en periode.Når det stormer hjemme, når skolen ikke fungerer, når venner ikke er trygge – da kan avstand være akkurat det som skal til for å hente seg inn igjen.

Jeg kjenner flere flotte ungdommer som bodde på Lindøy for 10–12 år siden. Ungdommer som trengte ro. Et fristed. Et sted der de kunne jobbe med egne tanker og følelser og endelig få spørre seg selv:

Hva vil jeg med livet mitt?

For dem var Lindøy ikke straff – men en pause fra kaos.

Og her må kommunen våge å stille seg selv noen vanskelige spørsmål:

Ser vi ungdommene våre godt nok?Ser vi hva de faktisk trenger – hver enkelt av dem?Prioriterer vi de alternative tilbudene som kan gjøre en forskjell?

Vi har «Ut på tunet» – et prosjekt der ungdom får jobbe med dyr, med jord, med praktiske oppgaver som gir mestring og ro.Vi har fritidsklubber, åpne møteplasser, små og viktige frivillige initiativ.

Men blir disse tilbudene prioritert av kommunen?Får de nok ressurser av kommune?Eller er det lettere å snakke om «øyer» enn å satse på det som faktisk virker?

Og derfor handler dette ikke egentlig om Lindøy.

Lindøy er ikke løsningen på alt.Men heller ikke problemet.

Det ungdom trenger mest av alt, er voksne som er tett på.Synlige voksne.Trygge voksne.Foreldre som våger å være foreldre, og et lokalsamfunn som våger å være medmennesker og en kommune som legger til rette for dagen utfordringer.

Løsningen er ikke å sende ungdom bort.Løsningen er å komme nærmere.

Det begynner hjemme.Det fortsetter på fritidsaktivitetene.Og det forsterkes i et nærmiljø der voksne faktisk møter opp – sammen.

Slik forebygger vi.Slik bygger vi trygghet.Slik skaper vi tilhørighet – ikke utenforskap.

• mobbere får fortsette på skolen
• barn som skader andre slipper tydelige grenser
• foreldre forsvarer atferd i stedet for å stoppe den
• andre barns smerte blir oversett

• ansvaret skyves over på lærere og skoler

• at grenser ikke gjelder for alle

• at noen barn betyr mindre
• at voksne ikke alltid beskytter