Herold

Kristian R. Andersen er oppvokst i Bergeskogen. Han er tidligere spesialrådgiver for Norges Banks representantskap, myndighetskontakt for FNs utviklingsprogram UNDP, rådgiver i kontrollavdelingen ved FNs hovedkvarter i New York og prosjektcontroller i Aker Kværner.

Norsk lokalpolitikk står overfor en utfordring: forgubbing. Dette er ikke bare en statistisk kuriositet. Det er et faresignal for demokratiet.

Demokratiet lever av mangfold. Når én gruppe blir for dominerende, kan vi miste balansen som gir gode beslutninger for samfunnet som helhet. Har kommunestyret i Larvik på lengre sikt råd til å være mer opptatt av eldreomsorg enn jobbskaping eller kvaliteten på barnehager og skoler? Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser en dramatisk endring i alderssammensetningen blant kommunestyrerepresentanter mellom 2003 til 2023: På 20 år har kommunestyrene i Norge gått fra å være relativt balanserte til å bli dominert av de eldste. Andelen representanter over 60 år mer enn doblet seg (økning på 136 prosent). Samtidig har gruppen 30–39 år falt med −31 prosent, og 40–49 år med −29,2 prosent. Det er kun mindre endringer i deltakelsen blant de unge mellom 18 og 29 år og voksne mellom 50 og 59 år. Selv om disse tallene fra SSB er for landet som helhet, og ikke kun for Larvik, bør de være en vekker: Når lokalpolitikken blir en arena for pensjonister (eller godt etablerte voksne), mister vi stemmene til dem som skal leve med konsekvensene av dagens beslutninger i flere tiår fremover. Kommunepolitikerne bestemmer hva slags tilbud kommunen skal gi og hvordan den skal bruke pengene. Kan vi akseptere at kommunestyrene våre speiler fortiden mer enn fremtiden?

I et demokrati bør kommunestyrene selvsagt representere befolkningen. Ettersom Norges befolkning nå domineres av de store barnekullene etter krigen, står vi i fare for å miste perspektiver som er viktige for fremtidens samfunn. Vi risikerer at unge voksne er underrepresentert i beslutningsprosesser som former oppvoksende generasjoners fremtid – fra utvikling av boligfelt, tilrettelegging for arbeidsplasser, opplæring, fritidstilbud, veier og transportalternativer. Selvsagt må vi som samfunn ta vare på de aldrende, men fremtiden avhenger av at oppvekst- og opplæringsvilkår er lagt til rette for kommende generasjoner. Lokalt politisk arbeid er tidkrevende og ikke godt kompensert. Det er krevende å kombinere et liv i etableringsfasen med studier, karriere, og foreldrerollen, med et aktivt politisk engasjement. Resultatet er at eldre, ofte pensjonister med mer tid, fyller tomrommet (merk: dette er en generalisering, og det finnes unntak også i Larvik). Tidlig i karrieren fikk jeg et godt tips av en erfaren leder: Om du trenger hjelp fra en medarbeider til å løse et oppdrag raskt, spør en som allerede har full kalender. De som er travle skuffer oppgavene unna, mente sjefen. Og han hadde rett: Min erfaring er at folk med tett agenda dropper utenomsnakk, de bidrar til raske beslutninger og effektive løsninger.

En kommune har et mangslungent mandat: Skoler, barnehager, eldreomsorg og helsetilbud er de største oppgavene. Kommunen må sørge for vann, kloakk og et søppelsystem, den skal ha et kulturtilbud som bibliotek og kulturskole, og den må bygge og vedlikeholde kommunale veier. Det er viktig å understreke at kommunens budsjett i stor grad er låst til pålagte oppgaver, og debatter i formannskapet og kommunestyret kan for utenforstående i enkelte tilfeller oppleves som snirklete og detaljerte. Er det mulig å forkorte og effektivisere kommunestyremøtene? I 2018 hadde deltok jeg på en etterutdanning ved universitetet i Cambridge, og hadde gleden av å få Lord Wilson of Dinton som foreleser. Wilson var ingen sedat aristokrat, men en fremoverlent type som hadde fungert som regjeringsråd da Tony Blair var statsminister og som styreleder i Englands eldste bank (Hoare & Co) i ti år. Han hadde følgende tabloide tilnærming: 30 minutter er maksimal tid for et styremøte – mens et godt styremøte er avsluttet i løpet av 20 minutter. Ingen styredokumenter skal overstige to A4-sider (slike sendes i retur til administrasjonen). Noen hevder muligens at en bank har langt enklere saker å håndtere en hel kommune. Kanskje, men da er det greit å understreke at regjeringsnotater i Norge har en tilsvarende begrensning for dokumentlengde. I mange tilfeller trengs mer utfyllende informasjon for at beslutningstakerne skal få belyst saken grundig: Da blir det opp til hver enkelt å sørge for å forberede seg tilstrekkelig til møtene – selve møtene er til for korte utvekslinger av standpunkter med påfølgende vedtak, ikke til å finne ut av underlaget i saken.

Et raskt søk på landets aviser viser at praksisen for møtelengden blant kommuners folkevalgte varierer. Mens de tidlig i 2025 gikk inn for å starte kommunestyremøtene i Nore og Uvdal en time senere og avslutte til samme tid som før, endte de i Steinkjer med nachspiel i kommunestyret rett før nyttår. Kanskje folkevalgte i Larvik, og de som vurderer å bli politisk aktive, vil fristes av mer effektive møter slik at det blir mer tid til å leve det gode livet i kommunen? Dersom Larvik skal bli mer attraktiv i årene som kommer, trenger vi jobbskaping, kompetent arbeidskraft, flere skattebetalere og grupper som engasjerer seg i samfunnet. Selvsagt må vi også ha tilfredsstillende eldreomsorg, men å slå seg til ro med at eldrebølgen kommer og at den representerer kommunens viktigste oppgave, er å sage over den beryktede greinen vi sitter på. Vi kan ikke surfe på eldrebølgen inn i fremtiden. Jeg håper SSBs tall vil inspirere arbeidet i partigrupper og folkevalgte organer fram mot neste valg.