Herold

Horten er en ung by. Gjengangeren er en gammel avis.

Han var kanskje ikke blant de aller største navnene i norsk kunsthistorie, men Jacob Calmeyer hadde en egenskap mange av 1800-tallets malere delte: evnen til å stanse tiden.

I dette maleriet fra 1850-tallet ser vi et Horten som ennå ikke helt har blitt Horten. Penselstrøkene viser en by i emning – ganske lavmælt mange steder, men samtidig full av bevegelse der byens puls oppsto. Karljohansvern ligger der som et levende sentrum for arbeid, liv og framtidstro. For øvrig er det kanskje ikke mye som minner om byen slik vi kjenner den i dag, men mye er på gang. Forutsetningene er der. Byen vokser fram, som et løfte.

Penselstrøkene i bildet former ikke bare et landskap, men også et øyeblikk i byens historie. Da bildet ble malt, var Gjengangeren allerede etablert. Avisa var ung, men hadde rukket å bli en stemme i et lokalsamfunn som fortsatt lette etter sin form. Siden den gang har både byen og avisa forandret seg, igjen og igjen.

Forandring er selve livstegnet.

I hele maleriets levetid har Gjengangeren fulgt Horten. Vi har sett byen vokse, stagnere, blomstre og finne nye veier. Vi har skrevet om skipsverft og marinens storhetstid, om industri og nedleggelser, om hverdag og høytid, konflikter og fellesskap. Alt det som til sammen blir historien om oss alle.

Dagens avis ligner lite på gårsdagens. Form og innhold er i stadig endring. Men kanskje har ingen endring vært mer gjennomgripende enn den vi har stått i de siste årene.

Overgangen fra papir til nett har gått ellevilt fort. Det er bare litt over ti år siden Gjengangeren fikk sin aller første heldigitale abonnent. Den gangen var det et lite eksperiment, nesten en parentes. I dag er det normalen. Tre av fire abonnenter har i dag valgt et rent digitalt abonnement. De vil fortsatt ha avisa – bare ikke på papir.

Papirfallet er bratt. Heldigvis vokser antallet digitale abonnenter minst like raskt. Resultatet er gledelig for den lille gjengen som holder avisa i gang: Ved inngangen til et nytt år kan vi slå fast at Gjengangeren har et av de høyeste abonnenttallene i hele vår lange historie.

For lang er den.

I år fyller vi 175 år. Det er det ikke mange norske aviser som kan skilte med. I Horten er vi den desidert eldste bedriften, eldre enn det meste av byen slik vi kjenner den i dag. Samtidig er vi midt i det mest moderne skiftet i avisas historie.

Gjengangeren kommer fortsatt på papir tre dager i uka. Og slik skal det også være i 2026. Papiravisa har fortsatt en viktig plass for mange lesere. Samtidig er det liten tvil om at den morgendagen som ligger der framme et sted, vil se annerledes ut. Leservaner skifter, forventningene flytter på seg, og rammene rundt en lokalavis er i bevegelse.

Noe av dette har allerede satt tydelige spor i journalistikken vår. De siste årene har vi brukt stadig mer tid og ressurser på undersøkende arbeid. Det har gitt saker som har betydd noe lokalt, og som også har blitt lagt merke til utenfor Horten. Blant annet hadde Gjengangeren i fjor to av fem nominasjoner til årets undersøkende journalistikk i Amedia, i konkurranse med over hundre norske aviser og flere store skandinaviske mediehus. De to siste årene har vi også mottatt prisen for beste nyhetssak i Vestfold.

Skal vi ha ambisjoner også langt fram i tid, må vi være villige til å justere kursen underveis. Ikke for endringens egen skyld, men for å følge med i det som faktisk skjer rundt oss – på samme måte som Calmeyers maleri fanger et Horten i ferd med å bli noe mer enn det var.

Horten er fortsatt en ung by. Gjengangeren er fortsatt en gammel avis. Skal begge forbli relevante, må også evnen til å være i bevegelse være en del av historien.