Herold

Vi er ikke like egnet til å tenne opp i ovnen med, men Lofotposten fungerer fremdeles som leirbålet folk samler seg rundt. Lofotposten er den største nettavisen mellom Bodø og Tromsø, og i dag er det 130 år siden vi kom ut for første gang!

Hva gir man til en 130-åring?

Jeg og vi forventer ingen gaver, la nå det være klart.

Et lite tips skal du likevel få: Det vil oppleves som en betydelig gave om du skriver noen ord til meg om hvordan du opplever Lofotposten.

• Hva tenker du om den jobben vi gjør?
• Hva syns du?
• Er det noe du savner?
• Noe du skulle hatt mer av?
• Mindre av?
• Noe du setter ekstra pris på?
• Noe som har gjort deg skikkelig irritert?
• Engasjert?

Du skjønner poenget. Som redaktør i Lofotposten vil jeg gjerne høre fra deg, om hvordan vi oppfattes i smått og stort.

Send en epost til: 130@lofotposten.no

«Smått og stort» er liksom livet i en lokalavis-redaksjon som vår. Vi er ikke blant de største lokalavisene, og heller ikke av de minste. Mellom de to største byene i Nord-Norge, er vi faktisk størst. Lofotposten er den største nettavisen mellom Bodø og Tromsø, foran Fremover og Harstad Tidende.

De to nevnte avisene kommer ut i større byer enn oss. Når vi, med sete i Svolvær og Leknes, er større, tar vi det som et tegn på en sterk posisjon. I enkelte settinger er merkevaren Lofotposten større enn avisens faktiske størrelse. Det kan vi takke dem som har hatt jobbene våre før oss for.

130 år er lang tid. Det er en annen tid.

De siste ukene har jeg nok sett meg mer tilbake, enn jeg har for vane å gjøre. I starten av desember gikk min kjære mamma bort. Hun var født under krigen, i 1943. Idet hun ble tenåring, hadde avisen jeg leder kommet ut i 60 år og 23 dager!

Når jeg holder foredrag om Lofotposten, bruker jeg ofte min bestefar – mammas pappa – som eksempel. Eivind Normann Johansen «rodde på Lofoten», som de sa, mens bestemor Agathe passet gård og grunn, fjøs, dyr og unger hjemme i Skånland – i dag Tjeldsund kommune.

Som feskarbonder flest, ville han holde seg orientert om livet i Lofoten mens han var hjemme. Gjennom Lofotposten fikk han ikke bare nytt fra Lofoten. Det var hele Norge og verden som kom til gårds gjennom det som var «hele Nord-Norges avis».

Jeg har bestefars almanakk liggende på skrivepulten. Der har han skrevet om det viktige begivenhetene. Som at han sådde korn den 31. mai 1943. Det står når kyrne «ble slept (sluppet)» til sommerfjøset, når poteten kom i jorda og sauene gikk til skogs.

I 1944 kan jeg lese at bestefar noterte seg «Invasjonen i Frankrike den 6. juni.» Det jeg på skolen har lært å kjenne som D-dagen, eller invasjonen i Normandie, noterte han da det skjedde.

Akkurat som lokalavisen, inneholder almanakken både stort og smått.

Grunnen til at jeg bruker bestefar som eksempel når jeg snakker om Lofotposten, er den aller siste oppføringen i almanakken.

«Lofotposten betalt den 16. oktober 1947.»

At Lofotposten var betalt, var så viktig at det ble anført i den store, men likevel store boken. Samtidig representerte bestefar både storhetstida og nedgangstidene. Da han døde i 1976, opphørte abonnementet på Lofotposten. Slik var det over flere tiår: Når mannen, fiskeren med tilhørighet gikk bort, representerte det for Lofotpostens del én abonnent i minus.

I min første periode som redaktør i Lofotposten (2006–2014) opplevde vi fremdeles etterdønningene av denne storhetstida, den enorme posisjonen Lofotposten hadde i etterkrigstida.

Selv om vi fikk flere abonnenter i Lofoten, falt vi fremdeles mer i «gamle» markeder utenfor Lofoten. Jeg husker at jeg har omtalt det som å ha et lodd rundt foten, noe som trakk oss ned.

Da jeg kom tilbake til Lofotposten for snart fem år siden, var dette snudd fullstendig på hodet. I løpet av de sju årene jeg var ute, hadde Amedia lansert abonnementsproduktet +Alt, hvor kundene får tilgang til over 100 aviser spredt rundt om i hele Norge. Gjennom det ser vi at flere tusen abonnenter hos andre aviser, oppsøker Lofotposten for å sjekke siste nytt her ute i havet.

Kanskje er det de norske turistene som er «dagens fiskere», som vil holde seg oppdatert på livet i Lofoten gjennom Lofotposten?

Det viktigste – og de viktigste – er uansett hverdagene i Lofoten, for folkene som bor her og næringslivet som driver sine virksomheter.

Der Lofotposten før kjempet for utvikling og utbygging av infrastruktur og offentlige tjenester i Nord-Norge, ser vi i dag det samme behovet for å være en pådriver og kritiker på Lofotens vegne.

Når jeg som redaktør i Lofotposten taler helseministeren og Helse Nord midt imot i kampen for lokalsykehuset, argumenterer for økte bevilgninger til samferdsel eller krever statlig ansvar for at lokalbefolkningen skal kunne fortsette å leve fullverdige liv uten at turismen gjør det umulig, er det eksempler på de virkelige lange linjer for i Lofotposten.

I 130 år har Lofotposten vært en aktør med beina solid plantet i hverdagen i fjæresteinene i nord.

Hverdagene her, livet her – farene, utfordringene og løsningene – er helt annerledes enn i Oslo, hvor makta sitter.

Derfor skal vi fortsette å fortelle om livet på øyene uti havet i vest.

Noen ganger kan det oppleves ubehagelig for dem kritikken retter seg mot, men det gjør det ikke mindre viktig å speile livet i Lofoten fra dag til dag, time til time, minutt for minutt.

Når 16.739 mennesker i snitt pr. dag oppsøker lofotposten.no for å sjekke livet i Lofoten, lover vi å fortsette å holde fyr i bålet. Vi forteller hva som skjer, vi gir folk noe å snakke om. Akkurat slik det er når folk samles rundt bålet i midten.

Når det trengs, går vi tettere sammen og henter både energi og varme fra hverandre.

Var det ikke det som skjedde i kampen for lokalsykehuset?

Tusen takk for at du abonnerer, tusen takk for at du leser Lofotposten.

På den måten er du en del av et større fellesskap med hjerte og blikk for Lofoten.

Ingen andre samler flere i eller for Lofoten i løpet av en dag eller et år, enn det Lofotposten gjør ved å bringe siste nytt!

Det er vi ydmykt stolte over.

På vår 130-årsdag sender vi varme, takknemlige tanker til både tidligere ansatte og de mange leserne som har gjort – og gjør – Lofotposten til en del av historia og hverdagen idet vi skriver 2026.

Tusen takk!