Herold

Kampen mot organisert kriminalitet krever en innsats fra grasroten.

Gjelsvik bio

Ved inngangen til et nytt år er det grunn til å reflektere over hva som vil bli fellesskapets fremste utfordring i året som kommer. For min egen del er jeg ikke i tvil. Ingen trussel mot det sunne samfunnet er større enn utbredelsen av organisert kriminalitet.

Tegn i sol og måne, inkludert en serie voldsepisoder med purunge gjerningspersoner, vitner om hvordan kriminelle nettverk legger sitt garn over Norge.

Ved en kraftfull innsats burde det være mulig å kakke monsteret på pottekanten. Men dersom vi skal lykkes med noe slikt, krever det en dyptgripende moralsk opprustning. Kilden til dette forbryterondet er illegale rusmidler som handelsvare. Det må bli slutt på overbærenhet med den egotrippen som narkorusing er.

BA testet for spor av kokain på utesteder. Disse stedene fikk vi treff.

I førjulstiden har BA gjennom flere oppslag dokumentert at kokainbruk er økende i Bergen, som ellers i den vestlige verden. Kokain er et klassisk partykick, det foretrukne dopet til de vellykkete – helt til du ikke lenge er så vellykket. Etter hvert gir stoffet liten annen effekt enn avhengighet.

Når nesesnop blir omfavnet av Gud og hvermann, innebærer det et sosialt forfall av uhyggelige proporsjoner.

Hvis enkeltmennesker med fullt overlegg ønsker å skade hodet og kroppen sin, er det en personlig tragedie. Av større betydning er det hva rusmisbrukere, via sitt konsum av illegale substanser, gjør mot samfunnet.

Å være kunde på narkokartellenes marked er asosialt. Dermed gjør du deg medskyldig i at kriminelle organisasjoner får et stadig tryggere fotfeste i Norge.

Atskillig verre erelendigheten du bidrar til i den delen av verden der varene produseres. Land i Latin-Amerika, Asia og Afrika opplever at mektige kriminelle krefter river sivilsamfunnet i filler. Drapsratene er skyhøye. Kidnappinger hører til dagens orden. Rettsstaten undergraves når politi, tollere, dommere og politikere er gjenstand for trusler eller bestikkelse.

Staten utarmes ved tap av skatteinntekter, samtidig som enorme summer må brukes i krigen mot forbryterveldet og til reparering av narkorelaterte helseskader. Lokalbefolkningen trekkes inn i den kriminelle virksomheten. Lovlig næringsvirksomhet fortrenges. Demokratiet blir svekket, eller gjort umulig.

Denne håpløsheten har sin rot i narkotikakonsumet i velstående samfunn, inkludert vårt eget. Et av verdens mest lukrative markeder for ulovlige rusmidler befinner seg her hos oss. Dermed hviler det et tungt ansvar på hver og en, meg og deg som forbruker.

Sett i et internasjonalt perspektiv er kjøp av narkotiske smuglervarer noe av det mest usolidariske du kan drive med.

Kriminalitetsbekjempelse er politiets oppgave. Men kampen mot organisert kriminalitet krever også en innsats fra grasroten. Den kampen angår hver enkelt medborger og hvert eneste nabolag. Å sette en stopper for kriminell virksomhet kan vi alle gjøre noe med. I så måte er et av de beste eksemplene å hente fra Bergen i året som gikk.

Hun viser frem byens skyggesider: – Jeg trodde jeg var skadet, men hjelpe meg!

I romjulen hadde BAs politiske redaktør Sølve Rydland en utmerket gjennomgang av hvordan folkelig engasjement i årets løp hadde tvunget makthaverne til å endre kurs i en rekke viktige saker. Pussig nok unnlot han å nevne det mest spektakulære, utvilsomt også det mest kontroversielle utslaget av opinionens innvirkning på handlekraften til de folkevalgte: utraderingen av narkotikamarkedet ved Korskirken.

Dermed ble det satt sluttstrek for en ti år lang unnlatelsessynd. Med jevne mellomrom hadde fortvilelsen hos fastboende og næringsdrivende kommet til utrykk gjennom media, uten å gjøre nevneverdig inntrykk på de folkevalgte.

Gang på gang fikk vi høre, særlig fra venstresiden, at det ikke fantes noen quick fix for å få bukt med narkohandelen i Vågsbunnen. Men da et nytt byråd lot seg presse til å ta grep, i tospann med politiet, opplevde Bergen den kvikkeste fiksen i dette århundret.

Et par døgn medpermanent tilstedeværelse av politi på Nedre Korskirkeallmenning var tilstrekkelig innsats for å fordrive narkohandelen. Etter et evinnelig knefall for dopselgerne og deres kunder viste det seg å være viljen, ikke evnen, som hadde manglet.

Dette var blitt påpekt av næringsfolk og beboere i området, gang på gang. I forkant av forrige kommunevalg tok tålmodigheten slutt. Velforeningen i strøket arrangerte to fullsatte folkemøter, godt regisserte med presise spørsmål til politikerne. Dette ble tungen på vektskålen.

Tiden for å trekke føttene etter seg, en yndet øvelse i bergenspolitikken, var over. Det nyinnsatte byrådet skar igjennom.

Nå har det forbudte gatesalget forflyttet seg til andre deler av byen. Der blir lokalmiljøet nødt til å ta den samme ubehagelige kampen som utspant seg i Vågsbunnen. For politi og politikk er det bare å brette opp ermene. Bragden fra Korskirkeallmenningen må gjentas. Kampen mot organisert kriminalitet begynner på bakken.

Hva med Laksevåg-siden?

I frelsen for Vågsbunnen har den politiske nøkkelpersonen vært sosialbyråd Charlotte Spurkeland. Ved årets begynnelse fortjener hun ros og rosebukett fra folket i området, som har fått en ny og bedre hverdag. Buketten vil hun kanskje dele med Trond Tystad, bakmann i ordets gode forstand.

At noen endelig grep til sverdet og kappet over denne gordiske knuten, har vært årets største velsignelse for byen – i skarp konkurranse med en mulig tunnelløsning for Bybanen. I begge tilfeller er det folkeviljen som har vunnet frem.

Erling Gjelsvik er gift med Ruth Ørnholt, som er leder for Lille Øvregaten vel.

På toppen av en kokainbølge: – Nå ser vi en ny utvikling